Carl Fredrik Hagen (24) er inne i sin andre sesong som rytter i det Thor Hushovd-eide sykkellaget Team Sparebanken Sør. Lagkamerat Andreas Vangstad sees bak. Foto: Carl Fredrik Hagen.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Derfor trener jeg 1100 timer i året

Hva får en 24-åring til å utsette seg for så mye smerte, ofre all sin tid og nedprioritere venner og familie til fordel for egen sykkelsatsing?

Livet er fullt av tilfeldigheter. At jeg i dag er sykkelrytter på heltid i Team Sparebanken Sør er et godt eksempel på akkurat det.

Jeg startet min «kondisjonskarriere» som aktiv løper. Da jeg var 14 år, ble fotballen kjedelig og useriøs. Jeg ville heller ut i skogen og løpe. Etter altfor mange skader, men mange erfaringer rikere, gikk jeg over til langrenn som 18-åring. Dette er vel strengt tatt alderen da de fleste legger opp som langrennsløpere. Jeg gikk motsatt vei.

Langrennstreningen var allsidig, og jeg brukte sykkel flittig i sommerhalvåret. Noen sykkelrytter så jeg imidlertid ikke for meg at jeg skulle bli. Det var først høsten 2012 jeg bestemte meg for å satse på maraton-terrengsykling. Det ble for mye staking i langrenn, noe som passet meg veldig dårlig. Generelt har jeg mer sansen for å bruke beina og kapasiteten til det fulle. Da passet terrengsykling veldig bra.

Hemmelig mål – enn så lenge

Fremgangen var stor allerede første sesong i 2013, og siden har det gått slag i slag. Nå går jeg inn i min andre sesong på landeveien, og min fjerde sesong som sykkelrytter. Men hva er det egentlig som driver meg? Hva får meg til å legge bort et A4-liv, og heller trene 1100-timer i året for å bli best på to hjul?

Det er et relativt komplekst svar på det spørsmålet. Jeg har et mål. Et stort mål. Det ble satt høsten 2012. Underveis har jeg hatt mange delmål. Hittil har jeg nådd dem alle, enten det gjelder resultater eller trinn på karriérestigen. Mitt store mål holder jeg hemmelig – kun mine nærmeste vet om det. Jeg er et godt steg på veien til å nå det. En dag skal jeg greie det!

Ikke mye idyll kanskje, men denne selfien viser litt om hva jeg gjennomgår. Bildet er fra en treningstur to dager før julaften i 2014. Foto: Privat
Ikke mye idyll kanskje, men denne selfien viser litt om hva jeg gjennomgår. Bildet er fra en treningstur to dager før julaften i 2014. Foto: Privat

Trening hver dag, hele året

For å kunne nå dette, må jeg trene. Trene masse. Hver dag. Hele året. Uansett vær og forhold. Enten jeg er motivert eller ikke. Jeg elsker å trene. Pushe kroppen. Utfordre mengde og totalbelastning for å stå best mulig rustet for en lang sesong med knallharde, men dog ekstremt morsomme sykkelritt rundt om i Europa.

Men for å gidde å trene hver dag hele året i denne idretten, må det ligge noe annet i bunnen. For ja, det handler om å ville! Vil man nok, kommer fremgangen. Motivasjon og vilje henger sammen med fremgang og prestasjon. For meg er denne grunnsteinen forkjærlighet til naturen og det å være ute. Jeg elsker å være ute og har alltid vært et utemenneske. Enten i fjellet, i Marka eller på sjøen.

Eksotisk kulde

Jeg trener så å si alltid ute. Innetrening er kun forbeholdt styrketrening og kvalitetsøkter når forholdene ute tilsier at kvaliteten på gjennomføringen blir dårligere. Om vinteren kjenner jeg at jeg lever mer enn om sommeren. Minus 20 grader en kald juledag med lav desembersol i Østmarka eller Nordmarka er eksotisk. Det handler bare om å kle seg etter forholdene.

Jeg elsker variasjonene. Om sommeren sykler jeg veiene i Follo i kort-kort. Stopper i Drøbak og kjøper en kurv jordbær før jeg sykler videre. Om vinteren sykler jeg de samme veiene, bare med piggdekk, varmesåler, ekspedisjonsvotter og x antall lag med klær på kroppen. Å trille ned til Hvitsten gjennom den hvite trehusbebyggelsen gir sommerstemning selv en grå og trist januardag. Disse kontrastene gir meg mye.

Glad i Marka og fjellet

Med bakgrunn fra terrengsykling og langrenn er jeg ekstremt glad i Marka og fjellet. Det er, og har vært, min viktigste treningsarena og rekreasjonsarena. Lite slår en lang blåmerket stitur om sommeren med innlagt stopp på Vangen der Markas beste kanelboller gir energi til å holde på noen timer til. Tråkke forbi et lite skogsvann omkranset av våte myrer, mens ørreten vaker langs vannkanten. Hviledagene blir ofte tilbrakt med fluestang og bålkaffe. Det får tankene vekk fra watt og annet mas.

Fire timer i paradis

Når vintertreningen pågår på sitt mest intense kan motivasjonen gå opp og ned på kort tid. Lite overskudd får ofte skylden. For et par uker siden hadde jeg et par slike dager. To hardøkter på rappen i en ellers hard periode, og jeg trengte ny inspirasjon og giv. Noen ville da valgt å ta et par dager fri. Koble av. Min måte å koble av på er en tur i Marka. Skiløypene var i oppløsning i Østmarka, men et par døgn med kuldegrader tørket opp myrene og ga fantastiske forhold for terrengsykkelen med piggdekk i løypenettet. Fire timer i paradis og jeg var et nytt menneske.

I vinter har jeg vært mer i sydligere strøk enn hjemme. Skulle jeg har valgt akkurat det jeg har mest lyst til, ville jeg nok vært mer hjemme og trent. Folloveiene, Østmarka, Nordmarka og Tryvann blir jeg aldri lei.

Mer på landeveien nødvendig

Men i vinter går kvalitet og optimalisering foran sykling på hjemmebane i kaldt klima. Under evalueringen av 2015-sesongen i fjor høst var jeg helt klar på at jeg må ha timer på raceren og mer spesifikk landeveistrening skal jeg nå mitt store mål. Da går det ikke å sykle med piggdekk og MTB i fire måneder.

Jeg angrer ikke ett sekund, men nyter desto mer de 14 dagene jeg har vært hjemme mellom hver to-tre ukersbolker med trening i Spania og Frankrike.

Litt som Ole Brumm

For meg gir det å komme hjem til minusgrader og rufsete vær ny motivasjon og en boost i treningsarbeidet. Som tidligere skiløper er jeg vant til å fryse, være stayer uansett forhold. Jeg føler en sekstimersøkt i Norge midtvinters gjør meg mer «innseig» enn samme økt på Gran Canaria. Men jeg sier som Ole Brumm: «Ja, takk. Begge deler!»

Innlegget ble først publisert i sykkelmagasinet.no.