Svein-Tore Nilsen (50) fra Kristiansand tilbakela sist helg 80 kilometer med ultraløping i EcoTrail Oslo. Han kom i mål som nummer tre i sin klasse, på tiden 8.45.00. Foto: Sportograf.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Hvorfor holder jeg på med denne galskapen?

Et ultraløp er så tungt fysisk og psykisk at du lover deg selv "aldri mer". Men når du har fått igjen kreftene, ser du allerede fram til neste kraftprøve.

Det hele startet på impuls med Sommerløpet i 2013. Jeg hadde ikke deltatt i noen konkurranse som innebar løping eller noe annen form for idrett siden slutten av tenårene, da jeg drev aktivt på med langrenn, fotball og løping.

I voksen alder har det vært bedriftshåndball og noe fotball med venner en gang i uken gjennom flere år, som bare var sosialt og gøy. Uten å ha trent noe før Sommerløpet meldte jeg meg på 10 km, som jeg tenkte var den distansen jeg kunne klare.

Løpsdagen kom, og den velkjente kriblingen fra unge dager kom tilbake i kroppen straks startnummeret kom på brystet, dette skulle bli gøy. Starten gikk og med så mange andre løpere rundt seg gikk det overraskende greit, og utrolig nok kom jeg meg i mål på drøye 53 minutter.

Sammen med løpevenner fra Oslo-området. Fra venstre: Anders Lindell, Victoria Engebretsen, Harald Krog og meg selv. Foto: Privat.

Sliten, men veldig fornøyd med meg selv gjorde dette at jeg fikk lyst til å begynne å trene igjen. Jeg fant fort ut at hvis jeg skulle klare å motivere meg til å holde på med dette, måtte jeg finne noen å trene sammen med, og i februar 2014 stilte jeg opp på min første trening med Kristiansand Løpeklubb.

Her ble jeg tatt godt imot av Finn Kollstad og gjengen, og begynte å trene med dem utover vinteren og våren på fellestreningene. I tillegg ble det mange løpeturer alene på veiene og i terrenget rundt om i Kristiansand.

Les også: 

Klarte KRSUltra på rett under ti timer

Livet som ultraløper

Slik ble jeg hekta på ultraløping

Mareritt i de danske skoger og mental opptur i det skotske høylandet

Da våren kom, stilte jeg opp i Terrengkarusellen, og flere mindre løp gjennom sommeren 2014. Fremgangen lot ikke vente på seg, og jeg så da at det var mulig for en godt voksen kar å komme seg i form igjen, etter mange år i dvale.

Nok en gang ville jeg prøve meg på Sommerløpet for å se om jeg hadde klart å forbedre meg noe, og distansen denne gangen ble 21.1 km. Jeg klarte da og presse meg inn på tiden 1.35.36, og da var det gjort. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre det jeg kunne for å bli en ”løper” igjen. Dog ikke en sprinter, for det har jeg aldri vært, men jeg ville løpe langt og lenge.

Her er jeg til venstre i startklynga. Foto: Sportograf.

Utover høsten og vinteren 2015 kom jeg i kontakt med Thomas Øderud og Jakob Kallevik blant de første i Løpeklubben som drev med lange løp, og det var noe som trigget meg. Jeg trivdes med lange og seige løpeturer sammen med løpevenner som hadde samme interesse i løpeklubben, og det kom etter hvert flere til som ville være med på turene våre i all slags vær og på all slags føre. Det sosiale og inkluderende miljøet i løpeklubben, og da spesielt ultragjengen og de ”litt” voksne løperne har gjort at jeg trives utrolig godt, og blir motivert av å være med disse på tur og trening.

I tillegg å komme i form fysisk har all treningen også vært godt for hodet. Når man kommer ut så mye som vi gjør, får vi mange gode opplevelser, og alt stress etter tøffe dager på jobb osv. forsvinner straks joggeskoene kommer på. Humøret som ikke var ”veldig” dårlig før, er blitt enda bedre. Jeg kom etter hvert over et løp som skulle arrangeres for første gang i Norge som het EcoTrail Oslo. Med litt skrekkblandet fryd meldte jeg meg på 45 km som jeg tenkte måtte være en fin distanse å teste seg ut på. Det gikk over all forventning, og jeg ble klokket inn på 4.31.23, og det holdt til en 30. plass blant 225 deltakere.

Dette var starten på en fin ”reise” for min del, og etter dette har jeg økt treningen betydelig og trener nå nesten hver dag. Jeg liker å presse meg og finne ut hvor langt jeg kan strekke meg før jeg ikke greier mer. Fant ut at jeg må ha en sterk psyke, siden jeg greier å presse kroppen veldig langt selv når jeg begynner å gå tom for krefter, og det gjør vondt i bein og hode.

Dette er noe man erfarer etter hvert, og man må jobbe med seg selv hele veien for å klare å holde trykket oppe, og ikke gi etter for lysten til å sette seg ned og synes synd på seg selv, eller bare gi opp.

Her er jeg sammen med Anders Lindell etter ca 15 kilometers løping. Foto: Bjørn Hytjanstorp.

Ultraløpere er ikke en gjeng som brøyter seg fram i feltet. Vi prater og ler og koser oss underveis i løpene, og vi finner nye løpevenner som deler samme lidenskap som en selv. Det gir meg som menneske mye, og det er med på å bidra til at jeg trives med denne ”galskapen” som mange mener at dette er.

Sist helg var Linda Opheim og jeg de eneste fra Kristiansand Løpeklubb som var inne i Oslo igjen for og delta på Ecotrail Oslo. Linda løp sitt lengste løp noen gang, og deltok på 30 km distansen, som hun gjennomførte med glans til tross for svært lite trening den siste tiden.

Jeg skulle starte for andre år på rad på 80 km distansen, og mitt tredje ultraløp i år. Været var helt perfekt, og rammen rundt løpet med drøye 300 løpere til start på den lengste distansen kunne ikke bli bedre. Også denne gangen møtte jeg på løpevenner som jeg viste skulle være med, og fikk en hyggelig prat med dem før start.

Passering etter 35 km, med utsikt mot Holmenkollbakken. Foto: Sportograf.

Som vanlig var man litt spent i det starten går på hvordan kroppen føles, og de første kilometerne ble brukt til å justere inn farten etter distansen man skal løpe. De første 15 kilometerne er relativt flate og går opp langs Akerselva, og alt gikk lett og fint. Deretter forlot vi asfalt og grusveier, og gikk rett inn i bratte bakker og våte stier.

Da var det bare å begynne å gå for å spare krefter. Kroppen kjentes fortsatt fin ut, og det var bare å holde farten oppe. Løypa var veldig kupert, og det var viktig å holde rett tempo også i utforbakkene, slik at ikke beina stivnet helt.

Det fløt jevnt og greit helt opp til første passeringspunkt som er rett ved Holmenkollbakken etter ca 35 km (ca 3,5 timer). Her var det påfyll av sportsdrikke i drikkeflaskene, før ferden gikk videre opp mot Tryvann og videre innover i marka. Dette er en relativt tøff del av løypen hvor det er fort gjort å løpe seg ”tom”. Jeg var nok litt for ”tøff ”i denne delen av løpet, men jeg tok igjen mange andre løpere. Det gir litt ekstra energi.

Da jeg nærmet meg 50 km, kjente jeg at ikke alt er bare greit lenger. Beina var tunge og kvalmen kom snikende. Det var ikke første gangen jeg hadde opplevd det, og jeg gledet meg til neste sjekkpunkt i Sørkedalen for påfyll av væske og næring. Vi var nå inne i et parti av løypa som går på asfalt, noe jeg ikke er veldig glad i som terrengløper.

Etter avgang fra Sørkedalen gikk det fortsatt tungt (hadde nå vært ute i drøye fem timer). Vi var inne i et parti på rundt tre kilometer med bare motbakker på en bred og grei skogsbilvei. Her gjaldt det å holde farten nede for å prøve å komme opp av bølgedalen igjen. Jeg drakk mye væske med næring i som skal gi meg et løft igjen og kreftene tilbake.

Etter at de verste stigningene var over var kroppen endelig klar igjen for noe større fart, og tempoet var bra videre. Vi var nå inne i et parti som jeg liker aller best med smale stier og litt krevende terreng. Jeg tok igjen flere løpere som hadde passert meg på asfalten tidligere.

Her krysser vi Lysakerelva etter ca 65 kilometer. Foto: Sportograf.

Det meste gikk fint til neste sjekkpunkt på 60 km ved Fossum (hadde nå vært ute i 6,5 timer). Her var det igjen påfyll av mat og drikke før ferden gikk videre nedover mot Lysaker. Da var det bare 20 km igjen, og jeg begynte å glede meg til målgang. Jeg var igjen nede i en bølgedal, og klarte ikke å holde ønsket fart ned de krevende og glatte partiene som vi skal igjennom langs Lysakerelva. Beina var stive og vonde, og de vil ikke løpe så fort som jeg vet jeg kan.

Da kom tankene man må klare å tvinge vekk. «Hvorfor holder jeg på med denne galskapen?» «Heretter blir det bare korte løp på meg». Jeg har bare lyst til å labbe, og ser på alt av bakker som god unnskyldning til ikke å løpe. Jeg lover meg selv at dette er det siste lange løpet jeg skal være med på….
Selvsagt er dette bare noe tull som er glemt straks jeg er kommet i mål, og jeg begynner å glede meg til neste utfordring.

Da jeg kom ned til Lysaker, var det bare én mil igjen til mål. Jeg hadde nå fått selskap av en sveitser som spurte om han kunne få henge på meg den siste biten mot mål. Selv om vi begge slet med farten, klarte vi å holde oss i gang. Vi hjalp hverandre videre innover mot Sjølyst, hvor min nye venn måtte stoppe opp for å fylle på med vann og cola.

Jeg løp nå alene igjen, og arrangøren hadde i år laget en ekstra sløyfe innom Bygdøy sjøbad. Det var den lengste strafferunden jeg noen gang hadde hatt, og jeg slet kraftig med å komme igjennom den. De siste fem kilometerne gikk veldig seint, men jeg skulle i mål og visste at jeg ville greie det.

Gleden over å se mål var ubeskrivelig, og det å krysse streken var bare fantastisk. Jeg hadde greid det igjen, og det tok ikke lang tid før alt det tunge var glemt. Nok et løp var gjennomført, det 13. løpet over 45 km siden Ecotrail Oslo i mai 2015. Jeg må innrømme at jeg er litt stolt av meg selv, og sier som en løpevenn sa «trening hjelper».

Les også: 

Klarte KRSUltra på rett under ti timer

Livet som ultraløper

Slik ble jeg hekta på ultraløping

Mareritt i de danske skoger og mental opptur i det skotske høylandet