Her passerer jeg mållinjen i Rybinsk sist helg, etter å ha staket meg gjennom 50 kilometer. Foto: Kristian Hammer.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Om jeg ikke aksepterer smerte, vil jeg heller ikke få store opplevelser

Jeg klarte det. Jeg nå er utnevnt til Global Master of Worldloppet, etter å ha pigget mitt 16. renn og er nå blitt den første handikappede til å få denne utmerkelsen.

Ole Hermann 3
Underveis i løypa, på vei mot å bli Global Master of Wordloppet. Foto: Kristian Hammer.

Jeg heter Ole Herman Rønnevig, er 61 år, født i Kristiansand og bosatt i Bærum. I 1990 brakk jeg nakken og ble lam fra halsen og ned. Jeg lå lenge på sykehuset, men satte tidlig mål av meg til å kunne gå igjen. Ingen fortalte meg at det også skulle være mulig å sykle senere, men etter vanvittig mye slit, smerte, tårer og trening ble jeg selvstendig igjen og kunne bruke armene. Jeg beveger meg rundt med skinner på beina og krykker ved å låse knærne i bakre stilling.  Dette går selvsagt utover ryggsøylen og nakke. På hardt underlag må jeg bruke rullestol, selv om jeg hater den.  Jeg må dessverre bruke stolen mer og mer for avlasting.

Å ha nådd mitt store mål ved å gjennomføre alle de 16 offisielle langdistanserenn (distanse 42-90 km) i Worldloppets familie, kjennes stort, men gir meg også en litt vemodig følelse i kroppen. Jeg kommer til å savne atmosfæren før, under og etter disse rennene.

Siden dette 16. og siste løpet var min første tur til Russland, var jeg selvsagt veldig spent på reisen, språkutfordringene, oppholdet og selve arrangementet.

Ledsager Kristian Hammer hadde heller ikke vært i Rybinsk før og kunne  derfor ikke bidra med å berolige meg. Å reise på disse turene rundt om i verden med PWT gjør alt selvsagt mye enklere.

Buss og tolk var på plass ved ankomst Moskva. Seks timers kjøretur på en asfaltvei som ikke har fått nytt dekke siden 1940-årene var et mareritt for min skrøpelige rygg og nakke. Men om jeg ikke aksepterer smerte, vil jeg heller ikke få store opplevelser.

Vel innlosjert på hotellet og i gang med utpakking fikk jeg meg en overraskelse da jeg åpnet kofferten. Alt tøyet var dekket av hvitt pulver. Energipulver-boksen hadde eksplodert (antagelig under flyreisen) og det var pulver over alt – selv inne i sokker og bukser, selv om de var brettet sammen. Det ble litt av en jobb å få ristet og tørket pulveret av tøyet.

Tanken på at det var fredag den 13 fikk oss begge til å le og se humoristisk på hendelsen.

Resten av dagen gikk for min del med til å pleie rygg og nakke, samt foreta en liten inspeksjon av stadion.Løypeprofilen ble studert av oss begge og Kristian foretok også en inspeksjon av løypenettet rundt stadion og den første bratte bakken. Løypa er jo ikke basert på å pigge, så den er tøff uansett.

Ole Hermann 2
Intervju etter endt konkurranse i Russland. Foto: Kristian Hammer.

I Paralympisk måtte arrangøren lage egen flat løype for piggerne. Kristian har vært min ledsager tre ganger før og jeg var derfor ganske avslappet. Hans skiferdigheter er utrolige. Jeg hadde fått utdelt startnummer 1 og det i seg selv ga meg prestasjonsangst. Jeg anså det også som en stor ære å få det startnummeret.

Starten skulle gå kl 11.00, så vi måtte være forberedt på sørpeføre utover i rennet. Rennet var 2x25km. Arrangøren ville at jeg skulle starte kl 10.20. Planen for dette var nok at eliten skulle passere oss på flatt terreng. Det skar seg. De tok oss ikke igjen før 14 km og i en slik bratt bakke valgte vi å gå til siden å stoppe helt opp så vi ikke hindret dem i å passerte. Sikkerheten var viktigere for oss enn tidstapet. Kristian og jeg fikk mange positive tilrop av eliten da de suste forbi. Det ga selvsagt en boost til oss begge, samtidig som føret ble verre og verre for min del.

Jeg måtte bruke mer og mer energi på styring av kjelken enn om det hadde vært spor. Starten på 2 runde var innom selve stadion og da vi passerte var den nesten et «Kollenbrøl» som møtte oss. Publikum på stadion og i løypa ellers storkoste seg i solen og den gode temperaturen. Vi brukte 2.11 på første runde og det var jeg skikkelig fornøyd med. Takket være gode ski så holdt vi farten på 2 runde ganske så bra og kom i mål på 4.34. I målområdet sto selvsagt Alexander, som er sjefen for Demino rennet, og tok oss i mot.

Han hadde jo estimert en tid på 6-7 timer for meg. Han strålte, gratulerte og ordnet mat, hjelpere og tolker til vår disposisjon. Før vi hadde kommet oss ut av målområdet hadde vi sikkert mottatt 100 gratulasjoner av andre fornøyde skiløpere.

Jeg har vel aldri pigget så jevnt og bra teknisk før. Oppladingen for denne sesong har vært meget spesiell. Så det i det hele tatt å kunne tåle reisen og stille til start er noe jeg ikke hadde drømt om så sent som i november.

Under et fall i februar sist år viste det seg at jeg hadde fått brist i tre brystryggvirvler. Jeg er vant til smerter i disse renn og klarte på et vis å pigge de siste 25 km til mål.

Jeg er jo så heldig at jeg har vært lam fra halsen og ned, så smerte betyr for meg at kroppen fungerer. Jeg har dessverre ikke lært meg ennå at all smerte ikke nødvendigvis betyr at kroppen fungerer. Jeg skulle selvsagt skjønt at smertene etter fallet var annerledes og brutt rennet. Dette fikk store følger for rehabiliteringen. I tillegg til andre store medisinske utfordringer gjorde det at det var først i desember at jeg kunne starte trening med belastning.

Jeg er overbevist at jeg grunnen til at jeg klarte opptreningen såpass raskt, er at jeg fokuserte mer på å reise til Rybinsk og gjennomføre det siste offisielle rennet enn å tenke på kropp og skade.

Det er med stor takk til Demino-arrangøren og selvsagt Kristian som gjør at jeg nå sitter hjemme og lar rennet passere på netthinnen med smil og glede. Kristian er den perfekte ledsager – med substans i og utenfor løypa som smitter over og gir positiv gnist.

Min rennliste:

Kangaroo Hoppet,                   42km, Australia

Jizerska Padesarka,                 50km, Tsjekkia

Dolomitenlauf,                         60km, Østerrike

Marcialonga,                              70km, Italia

Kønig Ludwig Lauf,                   50km, Tyskland

Sapporo Int.Ski Marathon,    50km, Japan

La Transjurassienne,                76km, Frankrike

Gatineau Loppet,                       53km, Canada

Tartu Maraton,                            63km, Estland

American Birkebeiner,            54km, USA

Filandia- Hiihto,                          50km, Finland

Big Piastow,                                  50km, Polen

Vasaloppet,                                  90km, Sverige

Engadin Skimarathon,               42km, Sveitz

Birkebeinerrennet,                    54km, Norge

Demino Marathon,                     50km, Russland