Lyngdølen Håkon Sakariassen (20) i fint driv i Ironman Barcelona sist helg. Etter hvert fikk han det blytungt, men fullførte likevel 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løping på ti timer og seks minutter. Alle foto på siden: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Fra himmel til helvete i Ironman Barcelona

I min Ironmandebut opplevde jeg hele spekteret av følelser og lærte mer om meg selv enn noen gang tidligere.

I fjor høst meldte pappa og jeg oss på Ironman Barcelona. Dette skulle være et av hovedmålene for sesongen 2017, og vi skulle dra dit sammen. Etter nesten 15 måneder vekk fra sporten med sykdom, har jeg i samarbeid med treneren min Mats lagt ned mye trening i for å stille frisk og skadefri på startstreken i Calella, en liten by 55 km nord for Barcelona.

Jeg har tidligere kun vært med som publikum når pappa har konkurrert, og har fra jeg var med som tilskuer på Ironman Lanzarote i mai 2014 vært helt sikker på hva jeg ønsker å holde på med. Treningen i år har gått bra, og jeg kunne gå inn i siste uken før konkurransen vel vitende om at jeg hadde gjort det jeg kunne for å stille best mulig forberedt til start.

Konkurransen var lørdag morgen, og jeg reiste ned onsdagen for å få testet løypa. Disse dagene kryr det av dyre karbonsykler og spreke mennesker i kompresjonstøy til ørene i den spanske byen. Dagene i forkant går til å gjøre klart alt av utstyr samt vekke kroppen litt slik at man ikke føler seg «dau» på konkurransedagen. Jeg svømmer en halvtime i sjøen torsdag morgen, sykler i løypa på ettermiddagen med noen innlagte drag, og løper en halvtime før jeg kjøler meg ned i bassenget ved leiligheten vi bor i. Fredag morgen er kun en 20 min løpetur med noen tempo økninger, før resten av dagen går til å lade batteriene for den store dagen.

Alarmen går 05:20 lørdag morgen. Jeg våkner alltid før alarmen uansett – denne gangen er intet unntak. Sola går opp sent her i Calella, som gjør at vi ikke kan starte konkurransen før 08:20. Dette gir meg god tid til frokost, sjekk av utstyr og dobesøk. Etter en god frokost og dobesøk nummer to kikker jeg på klokka. 06:10. Pappa sover ennå.

For de av dere som ikke er kjent med triatlon, er det én sport bestående av tre disipliner. Svømming, sykling og løping. Triatlon, som mange andre sporter, har forskjellige distanser man kan konkurrere i. De to vanligste distansene er sprint og olympisk triatlon. På sprinten svømmer man henholdsvis 750 m, sykler 20 km og løper 5 km. Doble det – så har du en olympisk distanse.

Jeg våkner alltid før alarmen uansett – denne gangen er intet unntak.

Konkurransen vi skulle kjøre i dag er en såkalt Ironman triatlon, som består av 3,8 km svømming, 180 km sykling og deretter løpe et fullt maraton. Alt innen 16 timer.

Pappa, som har vært med på sirkuset ti ganger før, vet hva han går til. Samtidig som vi er veldig like, er vi også svært forskjellige. Jeg liker å ha kontroll på ting. Han kjører mer på «feel».

Jeg har regnet ut en måned i forkant hva jeg skal putte i meg under konkurransen, hvor mange karbohydrater jeg skal innta – på grammet. Jeg har trent med samme ernæring som jeg bruker under konkurransen, og som vi får på drikkestasjonene underveis.

Dagen før konkurransen går vi innom en stand for å kjøpe det vi skal putte i oss under konkurransen. Jeg tar mine 14 High 5 isogels som jeg vet magen tåler. Pappa bruker lang tid. Han står der som om det var godisfabrikken på Nordby og plukker med seg det han synes ser godt ut. Jeg rister på hodet, men prøver å ikke virker nedlatende. Han er jo tross alt min største økonomiske sponsor, og sponsorer skal man behandle med respekt.

En time etter jeg har stått opp kommer han ned trappen. «Når var det vi måtte være der?» kommer det ut, mens han står der og klør seg på magen. Jeg går 06:30 svarer jeg, litt bestemt – men ikke oppgitt. Jeg er jo ikke overrasket.

Les også: 

Familien Ironman: Tre døtre og én mamma 

Min vei mot Ironman Barcelona

Etter litt drøying går vi ned til startområdet sammen. Rutinerte som vi er går vi rett inn på do igjen, og får ut det siste som er igjen før vi starter. Denne køen er ofte 20 ganger lengre en halvtime før start, da det er mye nervøse mager i startområdet. Vi tar en siste sjekk av næring, sykkel og pumping av luft før vi drar ned mot stranden der vi skal starte svømmingen.

07:50. Vi tar en kjapp prat, en god klem, og ønsker hverandre lykke til før vi går ut i vannet for å varme opp. Det er såpass mye folk at vi ikke ser hverandre igjen før vi starter. Oppvarmingen føles bra, og jeg går opp på land og fortsetter å holde varmen i kroppen mens vi ser på proffene som starter svømmingen 15 minutter før oss.

08:20. Så var det vår tur. To dager før konkurransen luftet jeg planen for treneren. Målet var å svømme 1:05 på de 3,8km i sjøen, men realistisk sett er jeg oppe av vannet rundt 1 time og 10 minutter. Starten går, og jeg prøver å finne en god rytme og fokuserer på å få nok tilførsel av luft de første hundre meterne, da det ofte er mye kaos i starten. Vi skal svømme 300 m ut i sjøen, før vi vender rundt første bøye og svømmer 1750 m til neste, og drar rundt den og inn igjen mot land.

Denne køen er ofte 20 ganger lengre en halvtime før start, da det er mye nervøse mager i startområdet.

Jeg slipper unna beinspark og albuer i ansiktet på svømmingen, og jeg kommer til land med en følelse av å ha brukt minimalt med energi. Jeg kikker på klokka mens jeg løper til skiftesonen. En time og åtte minutter, og en ok start på konkurransen. Jeg har jo bare 18 mil på sykkel og et maraton igjen.

Jeg prøvde å holde meg så lav som mulig på sykkelen, for å ta minst mulig vind i front.

På med hjelm og ut på den 180 km lange sykkelturen ut av Calella. Etter en rask skiftesone fra svøm til sykkel hopper jeg på sykkelen og tar fatt på sykkeltraseen ut av byen. Det er et smalt parti i byen med masse tilskuere før vi kommer ut på hovedveien der vi skal sykle 2,5 runder. På en Ironman er det veldig viktig å disponere kreftene riktig, da det konkurreres i alt fra 8 til 16 timer.

Les også: 

Fra Ræga triatlon til Ironman Hawaii

En IronMan-målpassering er verdt alt slitet

Beina føles fantastiske, og det er tydelig at en uke med redusert treningsmengde samt et høyt inntak av pasta, loff med Nutella og Haribo har gjort susen. Jeg tar en kjapp kikk på pulsen i det jeg kommer ut av den siste svingen av folkehav før jeg tar fatt på første runden. 89% av maks! Det kan da ikke stemme, tenker jeg, og legger meg ned i tempobøylen og finner en god rytme. Som svak svømmer passerer jeg veldig mange syklister de første tre milene. Jeg føler meg som Supermann!

Planen var å disponere kreftene riktig, og kjøre på watt, slik at jeg kan holde en jevn belastning gjennom hele syklingen. Jeg prøver å holde igjen. Pulsen har jeg kun som referanse, men den ligger fortsatt i høyeste laget på 81% av maks. Jeg roer ned enda litt til, og slipper meg ned på 220 watt og pulsen synker til der jeg vil ha den. Syklingen på en Ironman er «non-drafting», som betyr at vi ikke kan ligge på hjul, som man ser bl.a syklistene i Tour de France gjør. Jeg prøver derfor å holde meg så lav som mulig på sykkelen, for å ta minst mulig vind i front.

Beina føles fantastiske, og det er tydelig at en uke med redusert treningsmengde samt et høyt inntak av pasta, loff med Nutella og Haribo har gjort susen.

Klokka piper, første fire mil går unna på en time og fem minutter. Fint, tenker jeg. Jeg er på skjema, og føler meg bra. Opp en av de få stigningene sykkelløypa i Ironman Barcelona har å by på.

Resten av syklingen tar jeg igjen en del syklister, mens jeg blir passert av noen få. Jeg fokuserer på å få i meg nok væske og næring hele veien, og drikker totalt åtte flasker vann og får i meg tolv gels, samt to barer og en flaske energidrikke. Jeg har trent bra på sykkelen i år, men vet at pappa fortsatt er hakket hvassere enn meg. Ut på siste runden et par hundre meter etter vending ser jeg ham, og er fornøyd med at han fortsatt er bak meg.

Fokuset på å slå pappa er ikke så viktig, men jeg bruker ham som en referanse på at jeg har syklet bra til nå. På vei tilbake på siste runden begynner det å nappe litt i låra. Jeg må endre litt på tråkket for å ikke få krampe. Jeg kikker ned på drakten min. Full av salt. I neste Ironman burde jeg kanskje få i meg litt salter under konkurransen, tenker jeg, og sykler videre ned mot skiftesonen.

Les også: 

Kan en mosjonist med vannskrekk gjennomføre Ironman? 

Ironman: Blod, svette og tårer

Etter endt svømming og sykling har jeg en totaltid på seks timer og fem minutter. Jeg ligger kun fem minutter bak planen, og henger meg ikke for mye opp i dette da det er min første Ironman – og jeg har fortsatt et maraton igjen.

Det er vanlig at man bruker egne triatlondrakter under konkurransen, som man både svømmer, sykler og løper i. På grunn av varmen velger jeg å ha klart løpetøy i skftesonen, og bruker et minutt ekstra på dette. Jeg tar på meg sokker og løpesko, tar tre gels i hånda og tar fatt på den 42,2 km lange løpetraseen, bestående av tre runder på veien langs sjøen.

Beina føles utrolig bra. Jeg nærmest danser bortover folkehavet og må holde kraftig igjen for å holde planlagt tempo. Første km og klokka viser fire minutter og 40 sekunder. Fem sekunder for fort, jeg holder litt igjen. Etter tre km treffer jeg Elsa, kjæresten til pappa samt søsteren min og resten av gjengen som er med og heier. «Hvordan er beina?!» kommer det fra svingen, «lett» roper jeg, mens jeg danser forbi i nytt løpeoutfit. Akkurat den setningen skal vi komme tilbake til litt senere.

Hvem skulle tro at denne karen har vært ute i over seks timer? Foto: Privat

Etter fire km løper jeg opp på siden av pappa. Han hadde tatt meg igjen i skiftesonen da jeg hadde tatt meg luksusen å skifte. «Hvordan er beina?» spør jeg. «Tungt», svare han. Dum som jeg er roper jeg tilbake «jeg skal negativ splitte!». Han smiler, og sier ikke noe. I skrivende stund vet jeg i alle fall hva han tenkte, eller burde ha sagt. Vi veksler et «lykke til» blikk, og jeg løper forbi og videre ut mot den øde delen av løypa, hvor det ikke er noe særlig publikum.

Etter åtte kilometer begynner jeg å merke at jeg må roe ned tempoet litt. Jeg fokusere på å få i meg nok næring på drikkestasjonene, men stopper ikke opp. Fem minutter per kilometer, tenker jeg. Det bør holde helt inn. Jeg prøver å regne på sluttiden min med den farten, men hodet er ikke helt i stand til den type oppgaver akkurat nå, fokuset blir på å flytte beina.

Alle snakker om «tremilsgrensa». Når man løper et maraton, blir støttemusklaturen veldig sliten etter 30 km, og mange går derfor på en smell her. Nå var det gått én runde, nesten 15 km, og krampene begynte å sive på. Jeg skifter litt steg og klarer å holde farten i fem km til.

Pang. Det er nesten som kroppen bare bestemmer seg for at nå vil den ikke mer. Det er nok for i dag. Du har gjort det du skal. Slik begynner hodet mitt også å tulle med. «Kom igjen Håkon, du har svømt bra, syklet bra, og holdt tempo i nesten 20 km. Du har kramper på fremsiden av lår, hamstring, legger – folk vil forstå.» For første gang stopper jeg opp, helt opp. Beina er som betong. Det er ingenting i min villeste fantasi som sier meg at jeg skal kunne løpe 22 km til.

Idet jeg setter i gang med å løpe igjen låser det seg i begge hamstringene. Det her går aldri, tenker jeg. Jeg går litt til, og prøver på nytt. Så er det leggene sin tur. Etter en ny runde med gloser endrer jeg steget, og kommer meg fremover med et pingvinaktig løpssteg, med hodet bakover, og prøver å ikke løfte beina for mye slik at de låser seg igjen. Samtidig ser jeg flere deltakere som går bortover fortauet og har brutt. De ser spreke ut, og det er nok ikke min dag i dag heller, tenker jeg.

Pang. Det er nesten som kroppen bare bestemmer seg for at nå vil den ikke mer.

Jeg går i meg selv, og prøver å flytte tankene til alt det positive rundt konkurransen, alle timene jeg har trent, alle kostnadene og turen. Jeg har ikke droppet forelesninger og fadderuken for å komme ned her og bryte! Jeg omstiller meg, og prøver å løfte beina enda litt til. Farten går litt opp igjen, men så kommer tårene. Det gjør så vanvittig vondt, jeg henter krefter jeg aldri trodde jeg hadde, og fokuserer på å bli ferdig med runde nummer to, der de andre står og heier.

Les også: 

Første sørlandskvinne i Ironman-VM

Vel blåst Ironman-VM

Norseman – et vannvittig kick

Omsider kommer jeg meg til Elsa, og jeg får smell nummer to. Jeg er svimmel, og hodet banker. Hun går fra å skrike «du må ikke stoppe opp!», til å ta ut armene i tilfelle jeg skulle gå i bakken. De neste tre km går jeg. Jeg er helt ferdig. Én runde igjen. Jeg vil bare bli ferdig, men det er fortsatt langt igjen. Jeg fokuserer på å få i meg nok næring på drikkestasjonene, og prøver å løpe igjen. Så kommer tårene igjen.

Viljen av å fullføre er så mye større enn den fysiske kapasiteten min for øyeblikket, og jeg ser at muligheten for å gå under ti timer er der. Jeg fortsetter å løpe, mens tårene renner og renner. Jeg prøver å holde igjen, men det gjør så ufattelig vondt.

«From flying to surviving».

Jeg tror jeg har lært mer om meg selv de siste 12 km i Barcelona enn jeg har på et helt år. Jeg henter krefter jeg aldri trodde jeg hadde. Jeg skifter steg hele veien for å ikke få en låsning. Krampene ligger der hele veien og rykker, men jeg klarer å holde momentum fremover. De siste tre km går unna på fem min/km igjen. Tårene renner. Jeg blunder øynene og trøster meg med at smerten kommer til å gå over, det er ikke langt igjen.

Jeg løper siste kilometer ned mot målområdet i en blanding av smerte og rus. Jeg begynner å tenke på kjæresten som sitter hjemme, og alle rundt meg som lar meg holde på med det jeg har aller mest lyst til. Jeg runder siste svingen, og mens alle løperne foran meg løper videre på neste runde, tar jeg ut til høyre og ned mot målområdet. Det er en ubeskrivelig følelse. Jeg løper det jeg er god for. Jeg har kun ett fokus, og det er å komme i mål. Tiden ofrer jeg ikke en tanke der og da. Jeg kaver meg over mållinjen. Beina faller sammen. Så kommer krampene.

Så sliten, så sliten.

Før jeg vet ordet av det blir jeg løftet opp av to spanjoler som bærer meg inn mot medisinsk telt. Jeg begynner å gråte igjen, jeg klarer ikke holde tilbake. De prøver å trøste meg med en spansk/engelsk jeg ikke har hørt før. «You did it! You have Ironman», mens de legger meg ned på en slags solstol før det kommer en dame og tar hånd om meg. Det synker litt inn og jeg blir glad for å endelig ha Ironman.

Ti timer og seks minutter. Jeg får høre at pappa har brukt ni minutter mer enn meg. Der og da ofrer jeg det ikke en tanke, og gir ham en stor klem.

Det var en ubeskrivelig følelse å krysse mållinjen.

I ettertid har det blitt mye oppmerksomhet rundt akkurat dette, den interne konkurransen mellom meg og pappa. I mitt hodet var det ingenting som tilsa at han skulle klare å slå meg. For å nevne det sa jeg til sjefen at hvis jeg ikke slo pappa skulle jeg legge opp og begynne å spille bridge.

Jeg kaver meg over mållinjen. Beina faller sammen. Så kommer krampene.

Med det grunnlaget jeg har hatt, med kun et år med langdistansetrening, er kanskje løpingen min som forventet, selv om jeg må være ærlig å si at jeg trodde jeg skulle løpe på tre timer og 20 minutter. Det er som en god venn sa til meg etter konkurransen: Det fine med den første Ironmankonkurransen er at det er så utrolig mye å forbedre til neste gang! Denne gangen var jeg heldig, for pappa hadde også en tung dag på løpingen. Til vanlig hadde han slått meg med den løpingen jeg hadde.

Til neste år skal jeg ikke konkurrere mot pappa, men mot resten av aldersklassen 18-24 og hevde meg der. Jeg har så utrolig mye inne og jeg gleder meg til å ta fatt på vintertreningen og legge grunnlaget for neste sesong.

I skrivende stund venter jeg fortsatt på den smerten som egentlig skulle gitt seg når jeg kom i mål. Trapper og fortauskanter er fortsatt min verste fiende, og havregrøten er byttet ut med bacon til frokost. Bare i én uke, så er det forsiktig «back to work». Nå skal en uke hjemme i Lyngdal nytes med familie, kjæreste og venner.

Les også: 

Familien Ironman: Tre døtre og én mamma 

Min vei mot Ironman Barcelona

Fra Ræga triatlon til Ironman Hawaii

En IronMan-målpassering er verdt alt slitet

Kan en mosjonist med vannskrekk gjennomføre Ironman? 

Ironman: Blod, svette og tårer

Første sørlandskvinne i Ironman-VM

Vel blåst Ironman-VM

Norseman – et vannvittig kick