Her ligger jeg nederst i klynga (i rødt) i rugbylandskampen vi vant 43-0 over Bulgaria i Bergen i mai. Foto: Norges Rugbyforbund.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Barnehjemsgutten som ble landslagsspiller

Jeg, Levan Abramishvili (30), er barnehjemsgutten som senere måtte stjele for å overleve og som levde i konstant frykt for politiet. Lørdag spiller jeg ny rugbylandskamp for Norge.

Alt jeg har opplevd i barndommen og i oppveksten har gjort meg sterkere. Når jeg lørdag spiller min 11. rugbylandskamp, kjenner jeg på en voldsom stolthet og takknemlighet for at det har gått så bra med meg her i Norge. Med mitt utgangspunkt hadde jeg dårlige odds.

Klar igjen til å gi alt for Norge - som "loose head" fremst i angrepet. Foto: Kathrine Steinvik.
Klar igjen til å gi alt for Norge – som «loose head» fremst i angrepet. Foto: Norges Rugbyforbund.

Jeg ble sendt på barnehjem i Georgia da jeg var veldig liten. Mine foreldre var fattige, og hadde ikke god nok råd til å beholde meg, deres tredje barn. Min onkel adopterte meg, men han overlot meg så til et barnehjem fordi han ville prøve lykken i Tyskland etter at det ble slutt med kjæresten. På barnehjemmet var det tøffe forhold. Jeg gikk mye sulten, og da jeg var 15 år, flyktet jeg til Russland. Jeg bodde på gata i Moskva i to år, og om vinteren var det veldig kaldt. Jeg holdt varmen så godt jeg kunne om nettene med å brenne bål, og ha ekstra varme klær på meg i soveposen. Dersom politiet kom for å sjekke hvorfor det brant, var det bare å ta beina fatt.

Jeg løp i det hele tatt mye i løpet av mine to år i Moskva, og alltid fra politiet. For å overleve stjal jeg bilradioer, bilbatterier og annet som kunne gi meg penger til mat. Politiet fikk av og til tak i meg, og da ga de meg noen slag. Men jeg ble ikke sendt i fengsel. Likevel var jeg alltid redd for at det skulle skje. Etter to år, da jeg var blitt 17, hadde jeg spart nok penger til å reise til Norge som asylsøker.

Mottakelsen i Norge var bra fra første stund. Jeg kom først til Oslo, og havnet så i Florø og Stavanger før jeg endte i Kristiansand som 19-åring. I Stavanger kom jeg i gang med rugby og i Kristiansand begynte jeg med amerikansk fotball ettersom byen ikke hadde et rugbylag da.

levan 5
Denne glade gjengen utgjør Norges rugbylandslag. Jeg er den eneste fra Sørlandet på laget. Foto: Norges Rugbyforbund.

I løpet av mitt første år i Norge gikk jeg opp fra 60 til 95 kilo i kroppsvekt. Endelig kunne jeg spise nok, og ikke minst god, mat. I dag veier jeg rundt 117 kilo fordelt på 173 centimeter, og det gjør at jeg passer godt som «loose head» i fremste rekke på rugbylaget. Da jeg spilte fullback eller running back for Kristiansand Gladiators, var kallenavnet mitt «Godstoget» fordi motspillerne ofte ble hengende igjen etter meg.

Jeg er en snill person, men når jeg spiller kamp, er det som om en bryter skrus på. Jeg går inn i min egen verden, og alt dreier seg om å vinne for laget mitt. Det medfører at det blir en del gule kort, og av og til rødt kort, ute på rugbybanen. Jeg er nemlig vant til å takle spillere med skulderen i amerikansk fotball, men det er ikke lov i rugby.

Her feirer jeg NM-gullet med Gladiators i 2014. Jeg har også vunnet NM-gul for juniorer med klubben. Til venstre: Lukasz Kadzilolka og i midten Allan Wetrhus. Foto: Privat.
Her feirer jeg NM-gullet med Gladiators i 2014. Jeg har også vunnet NM-gull for juniorer med klubben. Til venstre: Lukasz Kadzilolka og i midten Allan Wetrhus. Foto: Privat.

Mitt største ønske er å hjelpe Norge oppover på rankinglisten. Nå er vi nummer 88 av 102 lag på verdensbasis, men vi har noe bra på gang. Vi har en kjempegod trener i Mark James Allen, og begynner å få litt kontinuitet på spillersiden også. Lørdag møter vi Bulgaria på bortebane, som vi knuste 43-0 hjemme i Bergen i mai. 10. oktober skal jeg spille NM-finale for Stavanger mot Bergen.

Livet smiler til meg nå, med fast jobb og en nydelig samboer. I sommer traff jeg mine foreldre og store deler av slekta for første gang. Jeg ble tatt godt i mot av dem i Georgia, og vi skal holde kontakten fremover. Fordi det har gått så fint med meg, ser jeg ingen grunn til å være bitter. Den tøffe oppveksten har formet meg til den jeg er i dag, og her i Norge har jeg fått veldig mange gode venner. Så lenge fysikken min og motivasjonen min er god, skal jeg gjøre alt for å holde på landslagsplassen min.