Her er jeg i aksjon i Skagerak swim tidligere i år. Foto: Lars Erik Nes.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Det koster ikke like mye å gjøre det dårlig, men det betyr like mye å gjøre det bra

Mars 2001: Jeg visste at dette ble mitt siste NM for alltid. Jeg hadde fått nok. Fått nok av trening, nok skuffelser, nok av prioriteringer, og nok av å bevise hva jeg var god for. Jeg var virkelig ferdig for alltid, og var det en ting jeg ikke skulle, så var det å bli mastersvømmer. Nei, var man ferdig så var man ferdig.
Mars 2015: Jeg pakker bagen jeg aldri trodde jeg skulle pakke igjen, kjente på følelser jeg trodde jeg hadde skrinlagt langt tilbake i 2001. Men så var jeg her igjen da, på senior NM – igjen. 14 år siden sist. Hvordan kom jeg hit?

Navn: Ann-Kristin Fylling Riiser
Født: 28. desember 1977 i Kristiansand
Yrke: avdelingsleder NAV Kristiansand
Sivil status: Tobarnsmor
Meritter frem til 2001: 7 NM-gull, 7 NM-sølv, 9 NM-bronsemedaljer. Kongepokal 1999 – 200 m bryst
Personlige rekorder (tid fra 2015 i parentes): 200 m bryst : 2.30.75 ( 2.39.61), 100 m bryst : 1.11.16 ( 1. 14.85), 50 m bryst : 33.77 ( 34.39). Beste tid i Europa i 2014 på 50, 100 og 200 meter bryst i klasse 35 – 39 år.

Ann Kristin Riiser t.v. delte gullet p_ 50 meter bryste med Elin Austevoll fra Bergen NM i sv_mming - langbane-NM
Her er jeg  t.v. fra NM i langbane-NM i 1999 , da jeg delte gullet på 50 meter bryst med Elin Austevoll fra Bergen. Foto: Fædrelandsvennen.

Det tok ti år fra jeg gikk opp av svømmebassenget til jeg igjen gikk i svømmehallen for å trene. Ti år uten å svømme 25 meter. Første trening var det mange som sperret opp øynene. Hadde liksom ikke akkurat flagget at jeg skulle begynne igjen. Var vel egentlig ikke sikker på at det var det jeg skulle en gang, skulle jo bare prøve. På det første møtet med andre mastersvømmere var en som kom bort og hilste og sa «Hei, det er du som er Anki, du som fikk kongepokalen i 1999?»:

Vel, bare da fikk jeg lyst til å gå. Ville jeg dette? Kroppen min så ikke ut som den hadde tatt noen kongepokal «ever». Jeg gikk nå i vannet og svømte 500 meter. Det var en utfordring for å si det mildt, armer og bein som ikke hadde gjort disse bevegelsene på ti år. Men de 500 meterne var starten på der jeg er nå.

Jeg er midt i det jeg forlot, og jeg som var så sikker på at jeg aldri skulle entre igjen. Forutsetningene er endret, prioriteringene mine er annerledes og jeg har andre som krever meg først.
I NM senior kortbane 2015 klarte jeg nesten en NM-finale. En prestasjon jeg tenkte var innenfor rekkevidde, og som har vokst seg frem siden 2011. Jeg har sakte, men sikkert, forbedret meg.

2. reserve i et senior-NM. 0,5 sekunder fra finale kjentes bittersøtt. Utøveren i meg ønsket den finalen – tobarnsmammaen i meg sa at så bra at noen andre fikk en ny mulighet. Mulighet til rette opp feil fra forsøket og gjøre det bedre – mulighet til å kjenne på «den gode følelsen» av et tilnærmet perfekt løp. Jeg har gjort mye av begge og kjent på «den gode følelsen» og på skuffelsen av ikke å håndtere konkurranse i det hele tatt. Er følelsen forskjellig fra for 14 år siden og nå? Både ja og nei, tror jeg.

anki 3
Stafettlaget som satte europarekord på 4×200 m fri i Agdermesterskapet i fjor. Fra venstre: Meg, Marianne Fuglestveit , Lise Lohte og Bente Rist. Foto: Privat.

«Ikke bevis det, men vis det» er en setning som har bitt seg litt fast i meg, og som jeg fikk av min trener Jan Erik Korsvold. Jeg tror nok at jeg nå som voksen utøver forstår hva som ligger setningen. Det å kunne prestere uten å måtte bevise er vel kanskje det som er det beste med å være utøver nå. Ha andre arenaer som betyr mer enn svømmearena. Man har liksom bevist bare med å være med. Hverdagen er ikke lenger kretset rundt kun ett fokus, og lykken henger heller ikke på om man lykkes i det våte element eller ikke. Man rister i større grad av seg skuffelsen om man ikke når målet, selv om jeg nok må innrømme at jeg er i overkant opptatt av å klare det jeg tror jeg kan. Hadde jeg skrevet noe annet, er det mange som kjenner meg som hadde fått en god latter.

I sommer er målet å komme til en finale i NM langbane. Går det, er jeg så vidt jeg vet den eldste som har klart en individuell NM-finale i moderne tid. Så da må jeg bare vise det!

Jeg er voksen nå, har masse erfaring med treningsopplegg og periodisering. Jeg kan like godt som min egen trener svare på «hva tror du jeg bør gjøre nå». Likevel tenker jeg at trenerperspektivet er like viktig nå som den gangen. Det å ha noen som kan presse deg når du ikke tror du kan, eller som ser at det du ikke trenger nå er en knallhard syreøkt. Jeg tror ikke at selv om vi er voksne og har livets erfaring, at vi nødvendigvis er like flinke som våre egne trenere. Vi trenger det andre perspektivet, en som sier at nå må du hvile. Så takk til John Heddeland!

Jeg skriver at forutsetninger og prioriteringer er endret, og som voksen utøver kommer ikke min idrett først. Den kommer i tillegg til resten av livet mitt. Jeg har ikke den samme muligheten til ikke å benytte meg av en åpning for å trene. Jeg må velge å trene når jeg kan, og jeg må velge å gjøre hver trening så bra som mulig, hvis ikke er det mye annet som krever min oppmerksomhet. Jeg trener veldig annerledes nå enn før, men kanskje med en større bevissthet og kanskje også med større glede over å få muligheten.

2001 var nok nok, og jeg hadde bevist nok. Alle mine valg opp til da handlet om svømmearenaen og det jeg presterte der. Jo lenger det går fra du gjør et godt løp, jo mer føler du at du må bevise. Jeg klarte ikke lenger bare å tro på at jeg kunne vise det.

Så da er det ikke så nøye lenger med å prestere nå som man er voksen utøver? Jo, i aller høyeste grad. Jeg elsker å lete etter «den gode følelsen» og det «perfekte løp». Jeg skal ikke si at det betyr ingenting, og at jeg tar det som det kommer. Jeg er en enten-eller-person. Jeg stiller ikke på blokka når startskuddet går for å se hvordan det går. Hver minste nerve i koppen min er klar over at jeg skal konkurrere, og jeg elsker den følelsen. Elsker følelsen rett før jeg er er klar, rett før du går på blokka. Akkurat der og da betyr det alt. Forskjellen fra 14 år siden er at i det du slår inn og ser tallene, og hvis du ikke innfrir blir ikke skuffelsen altoverskyggende. Jeg klarer etter noen minutter for meg selv å innhente meg, og smilet er tilbake. Det koster ikke like mye å gjøre det dårlig, men det betyr like mye å gjøre det bra. Jeg har mitt liv uansett hvordan jeg presterer i bassenget og jeg har verdens to beste døtre på seks og ni år som kommer foran alt.