Kristiansanderen Kjell-Arne Arnesen (33 år, i midten) var høy i hatten før Stockholm maraton for en drøy uke side. Underveis skjønte han at treningsgrunnlaget var heller spinkelt. Likevel fullførte han, og det samme gjorde hans kompiser Yngve Martinsen (t.v.) og Kristian Thomassen. Alle foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Et smertefullt skråblikk på Stockholm maraton

Selv fire døgn etter mitt første maraton hadde jeg vondt. Og enda verre ble det da jeg skulle ta av nipple-tapen.

Det var sent en lørdagskveld, da jeg fant ut at jeg skulle melde meg på mitt livs første maratonløp. Det vil si, min kamerat, Kristian, fant ut at jeg skulle melde meg på mitt første maratonløp. Og kompis nok som han var, ble dette påfunnet en realitet omkring klokken tre på natten, da påmelding og deltakeravgift plutselig betalt.

Dette er ikke første gang jeg melder meg på ting jeg ikke kan! Jeg har bl.a. deltatt på sykkelrittet Kristiansand-Hovden etter et veddemål på jobb. Dagen før rittet ble det børstet støv av sykkelen, og tatt en testrunde opp til butikken for å hamstre inn litt snacks til turen. Jeg kunne jo sykle, så dette burde være grei skuring. Sykkeltoget (som det heter) mistet jeg kontakten med ved Strai, og etter Mosby begynte krampa å melde seg. Etter hvert innså jeg at målet om å komme opp på under sju timer kanskje var noen treningsøkter unna. Byklebakkene var greie. Nå kjente jeg ikke beina lenger, så det gikk av seg selv. Jeg hooket opp med et par andre avhoppere, som trengte litt drahjelp oppover. De lo godt da de så at jeg hadde klikk-pedaler, men ikke hadde feste til disse under skoene. Jeg lærte mye om sykling på denne turen! Vi hadde en god spurt inn over mållinja (som arrangørene da holdt på å pakke sammen) på ca. 10,5 timer. Kongetur!

Jeg har jo selvfølgelig løpt litt før også, et par halvmaraton, både Oslo og Sommerløpet i Kristiansand. Dette med omtrent samme mengdetrening som sykkelturen til Hovden. Noen råd jeg fikk på veien, var: Drikk mye vann, spis god mat og få mye hvile. Og når det kom til Stockholm Marathon 2016 tok jeg til meg alle råd jeg ville høre på. Jeg hvilte mye og drakk masse vann (og litt øl) for å komme i form til løpet.

Spillelisten var klar på Spotify, med gode hiter som «Boten Anna», «Rosa Helikopter», «Du Hast» med Rammstein og «Koteletter» m/Jokke. Drømmen var å få «koteletter» på sluttspurten og inn perleporten på Stockholm Stadion.

To kamerater som var med på turen er selvfølgelig medlemmer i Kristiansand Løpeklubb og med et bedre grunnlag enn meg (dette var for øvrig eneste gangen jeg har reist til utlandet, ene og alene for å være med på et idrettsarrangement). Før løpet plukket jeg opp alle siste liten-tips jeg kunne få. Næring underveis i løpet var viktig. Yngve, som har løpt Svalandsgubben, kunne forsikre meg om at mat og drikke måtte inntas jevnlig. Nipple-tape og vaselin mellom beina mot skrubbsår var visst også kjempeviktig. Hvis ikke kunne det bli en smertefull dusj etterpå, med masse svettesalt i gnagsåra. Jeg lånte litt tape og startstreken ble neste stopp.

kjell1
Nipple-tapen er på plass. Og der ble den lenge.

Vi kom omsider i gang. Tipsene jeg hadde fått, ble med meg hele veien. Gatelangs med masse publikum, kjente jeg at det gikk ganske greit. Jeg husket tipset om næring, så på hver eneste drikke– og matstasjon ble det full pott. Vann, energidrikk, espresso, kaffe, cola, kjeks, sylteagurk (!), banan og druesukkertabletter.

Når jeg passerer 18 av drøyt 42 kilometers løping, kommer smellen. Total kollaps! Kjørt. Spiser alt. Drikker alt. Tar imot absolutt alt som folk holder ut. Fra å være helt på topp og uovervinnelig og løpe fra fartsholdere, flotte damer og menn i tights, er det omsider min tur til å være dovendyr i veikanten på min første maraton. Ingen ting fungerer, halvmaraton er nok min distanse!? Det er bare å komme til hektene og stabilisere tempoet. Det går sakte nå! Stockholm Marathon er en ganske kupert løype og antall kneiker som må overvinnes virker å være uendelige.

Etter hvert finner jeg motivasjonen igjen. Det er smertefullt, men på 22 km kjenner jeg at målgang kan være mulig, jeg er over halvveis. Mat og drikke inntas hele tiden. Alle stasjoner underveis får besøk. Ikke bare en gang, men flere ganger. I dette tempoet  rekker jeg fint å besøke en 20 meter lang drikke- og matstasjon opptil to og tre ganger.

27 km: Nå snakker vi kappgang. Herfra og inn stabber beina seg foran hverandre, heldigvis i et passelig tempo. Men det ser nok ikke veldig elegant ut. Ikke på noe som helst tidspunkt, er beina i luften samtidig. «Boten Anna» holder motivasjonen i gang. Samt tanken på at en etterfølgende bankett, ikke er fullverdig med brudd i løpet. Jeg skal fullføre!

Tiden går og jeg tenker at det nærmer seg ca. to kilometer  igjen. Nei da, «8 km» står det på skiltet! Fyrstikkleggene vil ikke mer, nå er det hælen som får gjennomgå! Det gjør vondt, og hvert skritt koster minst 1000 spenn hvis jeg skal gjøre det om igjen. Det løper en eldre dame forbi meg. Hun har supermannkappe på seg, så det er greit. Jeg blir allikevel litt irritert, og jeg gasser på, men det gjør ikke beina. De bare henger der og gjør vondt og subber seg bortover asfalten. Nå er det bare km for km.

Nå (!) er det to kilometer igjen, og jeg vil bare bryte for hver meter. De siste seks kilometerne har jeg motivert meg selv med at det kun dreier seg om et lite karusell-løp (jeg løper nemlig terrengkarusellen, noe som kan anbefales sterkt dersom du vil komme i gang med løping). Jeg er endelig på vei oppover bakken mot stadion. Dette er den siste kilometeren.

Det står entusiastiske svensker i løypa som koser seg med en kald øl og skriker til meg at det kun er noen hundre  meter igjen. Fuck dere! Det er dritlangt! Endelig på toppen av bakken. Skal bare løpe inn på stadion, men nei da. Løypa går rundt stadion! Perleporten kommer til slutt, som en åpenbaring og, tro det eller ei, jeg får «Koteletter» med Jokke på øret. Den blir servert på full guffe mens jeg bykser inn på stadion med en meget spesiell og haltende spurt. Målgang blir passert på 4 timer og 25 minutter! Mitt aller første og, slik det kjennes nå, siste maraton er gjennomført.

Etter løpet møter jeg gutta på hotellrommet. Hotellet ligger perfekt til midt på Stureplan og vi har reservert bord til middag og øl for en skikkelig bankett. Yngve og Kristian har allerede ringt og meldt vår forsinkelse til banketten, vi trenger litt tid på å komme oss ut av sokkene og inn i finstasen. Omsider blir vi klare for å ta over byen og er fremdeles optimistiske til en uforglemmelig magisk bankett på Stureplan. Tanker om at champisen skal flyte og at vi skal rocke dansegulvet helt frem til soloppgang, blir likevel ikke helt til realitet. Vi spiser en rolig middag med et par øl, før vi stamper oss videre til en ny plass vi blir anbefalt. Det er godt å se at de litt mer proffe løpegutta også har det vondt. På veien hører vi latter bak oss. De ler av gangen vår! Det er et svensk par og damen i forholdet har løpt sin 13. maraton i dag. Hun går selvsagt helt normalt og bærer ikke preg av dagen i det hele tatt. Jernkvinne!

Godt å ha kofferten som rullator etter løpet (video):

Etter hvert ankommer vi baren. Vi sitter og vi sitter, og vi sitter. Ikke før det nærmer seg midnatt kaster vi inn håndkleet, da avsluttes kvelden med McDonalds og nattfilm på holtellrommet. Vi har ikke mer å gi! Det er lenge siden jeg har vært så i kjelleren som det jeg var på denne turen, men det setter ting litt i perspektiv. Maraton er beinhardt og krever trening! Nå gleder jeg meg til å prøve et halvmaratonløp igjen. Også tøft, men det er bare barneløp i forhold!

Fire dager etter vi har kommet hjem, og jeg fortsatt er lemster og støl, sender jeg et bilde av niplene mine til Yngve og Kristian. Tapen er fremdeles på og jeg får den ikke av! «Noen tips?!», spør jeg. Kristian foreslår lighter, men Yngve mener at zalo og saks er tingen. Jeg går for sistnevnte, og det funker som bare det. Tommel opp for godt tips. Nippletape fungerer forresten veldig godt som smertefull hårfjerner.

Zalo og saks måtte til for å få frie brystvorter igjen.
Zalo og saks måtte til for å få frie brystvorter igjen etter fire dager.