Kristiansand-bosatte Linda G. Opheim (40) på vei over målstreken i Berlin halvmaraton 2016. I sommer skal hun løpe maraton i Sommerløpet i Kristiansand. Foto: Arrangør.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Før klarte jeg ikke løpe én kilometer. Nå skal jeg snart stille i maraton.

Jeg begynte nesten å grine da jeg knekte løpekoden.

Løping? Nei, det er ikke noe for meg. Altfor monotont og kjedelig. Gi meg i det minste noe å løpe etter, slik som en ball, dersom det skal være interessant.

Dette var min respons til de som snakket varmt om løping. Jeg så virkelig ikke sjarmen med det. I august i år planlegger jeg å fullføre min første maraton under Sommerløpet. Hva i all verden skjedde på veien?

Jeg er og har alltid vært både en typisk aktiv person og en typisk sofapotet. Selv om jeg kan elske spennende turer, sport og fysiske aktiviteter, elsker jeg også en lang søndag på sofaen foran TV-en. Opp gjennom livet har det variert litt hvilken av disse sidene som tar overhånd, men med alderen har jeg mer bevisst forsøkt å gå inn for en naturlig balanse. Kroppen blir dessverre bare eldre og eldre, og tåler ikke det samme lengre.

En av mine viktigste treningsegenskaper, er at jeg er lettlurt. Vil du være med på dette? Tja, det hørtes jo all right ut – ok, jeg er med! For å unngå at sofapoteten i meg tar overhånd, er det viktig å omgi meg med venner som lurer meg ut på aktiviteter, og som jeg selv kan lure med ut andre ganger.

Lokket med på Terrengkarusellen
Når man flytter til et nytt sted, tar det for meg litt tid å finne nye aktiviteter og miljøer jeg trives med å være i, og slik var det også da jeg flyttet til Kristiansand for åtte år siden. I begynnelsen gikk jeg turer, kjøpte Skautrimmen og vandret rundt på egenhånd, men ikke noe organisert. Så hadde jeg en kollega som lurte på om jeg ikke ville være med på Terrengkarusellen. Der var det lov å gå, og hun tilbød seg å gå rundt sammen med meg.

Oljestafetten oktober 2013. Foto: Humborstad.info.

Det var jo et tilbud det var tilnærmet umulig å takke nei til, så jeg heiv meg med. Vi traska sammen rundt løypa, skravla og koste oss. Dette ble etter hvert en ukentlig vane, og selv om hun ikke alltid kunne være med, så var det nå blitt en selvfølge for meg å stille opp. Konkurransemennesket i meg er også lett å trigge, og nå måtte jeg jo få med meg flest mulig av løpene i Terrengkarusellen.

En av mine viktigste treningsegenskaper, er at jeg er lettlurt

En dag jeg stilte til start i karusellen regnet det. Det pøste ned, og jeg hadde overhodet ingen lyst til å tilbringe mer tid enn jeg måtte ute i skogen. Dersom man ønsker å korte ned tiden man er ute, så er løsningen enkel – da må man løpe i stedet for å gå. Jeg bestemte meg for å løpe litt innimellom, sånn bare for å bli raskt ferdig.

Det gikk jo faktisk veldig fint, og det var ingen som brydde seg om jeg gikk i blant. Tvert imot fikk jeg mange smil og klapp på skuldra av forbipasserende, kanskje fordi de så at jeg prøvde? Det gikk opp for meg at Terrengkarusellen virkelig handler om å utfordre seg selv, og at det viktigste som skjer i løypene ikke er hvem som vinner.

Det ene leder jo fort til det andre, og plutselig hadde jeg blitt med på orienteringsløp også (nevnte jeg lettlurt?). Orientering er gøy, men jeg merket raskt at kondisen kunne vært veldig mye bedre. Våren 2013 bestemte jeg meg for at nå skal jeg lære meg å løpe. Jeg valgte meg en rute på knappe tre kilometer som starta og slutta ved dørstokken, og satte i gang med et mål om å stadig øke hvor store deler av løypa jeg løp i stedet for å gå. To ganger i uka prøvde jeg å komme meg rundt denne løypa, og jeg økte stadig hvor langt jeg løp.

Happy meg mai 2016. Foto: Privat

Likevel, selv om jeg var nærmere døden når jeg kom rundt, måtte jeg stadig gå med jevne mellomrom på disse knappe tre kilometerne.  Dette irriterte meg etter hvert grenseløst. Nå trente jeg jo jevnlig på å løpe, så hvorfor klarte jeg ikke å løpe mer enn én kilometer i strekk?

Aha-opplevelse
En dag jeg stod på startstreken i Terrengkarusellen i Baneheia, så tenkte jeg at nå er det på tide å slutte å gå stadig vekk. Nå skal jeg sette ny rekord i hvor langt jeg løper før jeg må begynne å gå. Med dette som mål, så satte jeg i gang. Hastigheten var ikke viktig, det viktige var å fortelle hodet mitt at løpesteget skulle holdes uansett. Jeg passerte den magiske kilometeren, og fant ut at det var ingen vits i å gi seg nå. Hvor lenge kunne jeg klare å holde det gående?

Det viste seg at jeg kunne holde det gående hele veien til mål, og plutselig hadde jeg løpt fem kilometer sammenhengende! Jeg begynte nesten å grine, og sendte meldinger til alle mine venner. Tenk at så mye av løpinga kunne sitte i hodet? For ikke å glemme at noe av kunsten med å løpe er å skru ned farta nok til at du ikke må gå for å hente inn pusten igjen. Det tok ikke så lang tid før jeg bestemte meg for å løpe seks kilometer sammenhengende, og det gikk like fint. Plutselig hadde jeg knekt løpekoden!

Jeg passerte den magiske kilometeren, og fant ut at det var ingen vits i å gi seg nå

På samme måte som de advarer mot at svake narkotiske stoffer kan lede til en stadig søken etter hardere stoffer, er det fort gjort å stadig utfordre seg selv videre med løpingen. Min kropp er ikke laget for fart, så helt naturlig valgte jeg bort å forsøke å være den raskeste løperen. Dessuten er det vondt å løpe på høy puls lenge. Men lengde, og da gjerne i skogen, det passer meg og min sta kropp.

Det å skru ned farta, men bare la beina gå i en rytme er nesten som en form for meditasjon, og mange av mine verdensproblemer løses der. Så jeg fant meg selv melde meg på løp, vurdert etter opplevelse, natur og lengde. I 2016 våget jeg meg ut på halvmaraton for første gang. Hovedmålet var et 25 km langt fjelløp i Tromsø i slutten av august, men da ble Berlin halvmaraton i april et naturlig delmål. Lurt å ha inne distansen før man trener videre på høydemeter.

Lykkelig over å ha fullført Berlin halvmaraton i fjor. Foto: Arrangør

Nydelig klubbmotto
Heller ikke i Berlin var jeg blant de raske, men jeg tar stolthet i at jeg holdt løpesteget hele veien med unntak av drikkestasjonene, og at jeg løp under logoen til Kristiansand løpeklubb med en BMI langt over gjennomsnittet hos den typiske løperen. Kristiansand Løpeklubb har som motto at dersom du er glad i å løpe, så er du alt en av oss, og dette mottoet lever de opp til. Jeg blir tatt godt vare på når det er treninger, løp og andre arrangementer, og klubbens leder Finn Kollstad har etter hvert lært at det eksisterer slike mennesker som meg.

Men lengde, og da gjerne i skogen, det passer meg og min sta kropp

Altså personer som kan like løping, trene sånn passe ofte og likevel bruke mer enn 60 minutter på mila. For topptrente mennesker som har løpt hele livet, tar det litt tid å forstå at dette er mulig, men da er det også min jobb å kommunisere hvem vi er og hva vi trenger.

La meg forresten sånn i forbifarten nevne hvor irriterende det er å lese om mennesker som begynner å trene og der kiloene raser av bare de ser på et sykkelsete eller en vektstang. Min kropp har ingen intensjoner om å være så lettlurt, så når jeg øker treningsmengden, går den rett inn i krisemodus. Hjelp! Økt aktivitet, fettet forbrennes. Det er krise!

Her kan vi risikere at hele kroppen svinner hen! La oss skru opp appetitten til mennesket og tviholde på det fettet vi har mens vi enda har det! Jeg tror det er slike beskjeder som kroppen min sender ut, og jeg må passe på kosten for ikke å gå opp i vekt når jeg øker treningsmengden. Så til dere som bare raser ned i vekt med litt ekstra aktivitet, kan dere sende meg oppskriften?

Fra 21 km terrengløp i Barcelona i mars i år. Jeg feira 40-årsdagen min på denne måten, og dette var den femte løpeturen min etter prolapsen. Foto: Privat

Vel, tilbake til løpetreningen og de lange løpene i 2016. Etter å ha fullført Berlin halvmaraton, klarte jeg ikke la være å løpe 20 km under KrsUltra seks dager etterpå. Jeg hadde så lyst på den fine turen, og jeg angret ikke på det valget. Resten av sommeren løp jeg lange turer og forsøkte å skaffe meg høydemeter i tillegg. Jeg nøt å løpe langturer i rolig tempo både med venner og alene. Dette tror jeg forresten er noe av nøkkelen til at jeg aldri kom til det punktet at jeg likte løping tidligere.

Til dere som bare raser ned i vekt med litt ekstra aktivitet, kan dere sende meg oppskriften?

Jeg løp aldri lenge nok til at jeg fikk oppleve den rolige langturen. Når alle løpeøktene er som heftige intervalløkter, så er det vanskelig å finne noen løpeglede. Man er faktisk nødt til å komme i så god form at man kan få til å løpe med en puls i sone 2, og det var ikke gjort første uka i mitt tilfelle …

Prolaps
I slutten av august 2016 stilte jeg på startstreken på Tromsø Mountain halvultra, og jeg gjennomførte. Det tok meg nesten fem timer, men jeg gikk aldri helt i kjelleren underveis og jeg nøt naturen, fjellet, folka og opplevelsen til det fulle. Nå var jeg virkelig på gang til å bli en løper som kanskje kunne lukte på enda lengre distanser. Dessverre så ville ikke kroppen min det slik, og helt i begynnelsen av oktober så fikk jeg en heftig prolaps i korsryggen, som gjorde meg sengeliggende og knaskende på morfin.

Ikke bare ble det slutt på treningen, men også hverdagsaktiviteten. Ikke kunne jeg gå, stå eller sitte. I en slik situasjon, så handler det bare om å ta en dag om gangen, og heldigvis så visste jeg ikke i oktober hvor lenge jeg skulle slite med dette. Det var først i slutten av januar at jeg kunne klare å gå uten krykker, og løpingen kom jeg egentlig ikke i gang med før i mars igjen. Man føler det som at man trakk kortet «rykk tilbake til start», men det er bare å sette i gang igjen. Jeg nekter å tro at kroppen min har glemt all treningen, selv om man sier at kondisjon er ferskvare.

Dette bildet er fra Tromsø mountain halvultra i august 2016. Foto: Privat

Mens jeg lå på sofaen i januar og ikke en gang kunne sitte, så annonserte Sommerløpet sin nye distanse maraton, og skrev samtidig at det var ingen tidsbegrensning og at man kunne bruke hele dagen om man ville. Den formuleringen traff meg veldig, for jeg har tidligere lekt med tanken om å løpe en maraton, og det første jeg sjekker da er maksimaltiden. For en ting er å være treig, noe annet er det å ikke få lov til å fullføre bare fordi man er treig.

Ikke bare ble det slutt på treningen, men også hverdagsaktiviteten

Med denne formuleringen følte jeg at Sommerløpet virkelig hadde forstått hva som er viktig for den trege mosjonisten, og dette ville jeg gi Finn Kollstad kred for, så jeg fortalte ham at med den formuleringen så kjente jeg at det trigget noe i meg og at jeg fikk lyst til å melde meg på. Finn responderte umiddelbart med at: «Det syns jeg du skal, Linda! Lover deg tidenes fest rundt deg, og jeg skal personlig stille med festdrikke til deg etterpå!» En slik oppfordring var det vanskelig å takke nei til for en lettlurt mosjonist, så brått var jeg påmeldt maraton under Sommerløpet. Og jeg gleder meg!