Den Arendal-bosatte tobarnsmoren Øyunn Bygstad (33) har gjennomført flere ultraløp og fullførte sist helg Trans Gran Canaria. Her løper hun ned fra det høyeste fjellet Garanon. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Løpsrapport fra Trans Gran Canaria – 125 km, 8000 høydemeter

Jeg slet meg gjennom oppkast og hallusinasjoner underveis og fullførte det spanske ultraløpet på drøyt 29 timer.

Det er gått fem dager siden jeg hadde min husmorferie på Gran Canaria. (Du vet småbarnslivet er krevende når du ser på ultraløp som «pause» fra hverdagen). Denne såkalte ferien var en todagers deltakelse i det tøffe og ettertraktede ultraløpet som heter Trans Gran Canaria. Et non-stop hobbitløp fra kyst til kyst. 125 km. Totalt 8000 høydemeter, som jaggu ikke er så altfor langt fra å tilsvare Mount Everest. Hvordan jeg har det nå? Lider av posttraumatisk ultrasyndrom (selvdiagnostisert). Kjennetegn: Varierende sinnsstemning hvert 20. minutt

Eplekjekk

Om jeg undervurderte løpet? Tjaa. Det begynte kanskje å ringe en liten alarmklokke i skallen min da jeg møtte opp fredag kveld i den lille fiskelandsbyen Agaete. Starten gikk fra denne sjarmerende lille landsbyen, og løypa pekte rett opp mot et helsikkens bratt fjell på 1500 høydemeter. Jeg så bare halve fjellet, resten var gjemt opp i tåka. Det var regn i luften og bris, og det hjalp ikke på psyken at startskuddet skulle gå kl 23.00 i nattemørket. Elendig tidspunkt. Jeg var utålmodig.

Profil av Trans Gran Canaria med sine 8000 høydemeter Det var slik GPS-tracken så ut på nettet.
Profil av Trans Gran Canaria med sine 8000 høydemeter Det var slik GPS-tracken så ut på nettet.

Jeg landet i Las Palmas samme dag som løpet og tok bussen direkte til start. Der satt jeg i intet mindre enn åtte timer og glodde olmt på fjellet. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke hadde nerver. Mest sannsynlig fordi jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hva jeg hadde i vente det neste døgnet.

Hadde jeg visst det, hadde jeg tatt taxien videre til Puerto Rico og bestilt meg en drink i stedet. Hvorfor meldte jeg meg på dette her? Svaret er like idiotisk som det er enkelt: Jeg er eplekjekk.

ø5
Fem minutter før start. Foto: Arrangør

Jeg hadde et godt løpeår i 2016, og har fullført alle ultraløp siden våren i fjor. Det siste ultraløpet jeg deltok i var så smertefullt at jeg konkluderte med at «nå får det være nok»! Nå må jeg ha pause. Dette er vondt, jeg orker ikke mer. Men en skal aldri undervurdere mestringsfølelsen som kommer i kjølvannet etter en opplevd bragd: To uker etter denne konklusjonen satt jeg dum som et brød foran PCen, surfet på kondis.no og meldte meg på et enda verre løp enn det forrige. (Det hjelper alltid å ha to glass rødvin innabords når slike beslutninger tas)

Hadde jeg visst det, hadde jeg tatt taxien videre til Puerto Rico og bestilt meg en drink i stedet.

Tilbake til start: Vi var over 400 løpere armert til tennene med hodelykt, survivalblanket og 10.000 kalorier pakket i sekken. Technomusikk jallet mellom de sjarmerende småhusene, den energiske speakeren holdt på å sprenge trommehinnen på oss deltakerne og et kjempeflott energisk publikum. Jeg trippet utålmodig og spent frem til startpistolen smalt. «VAMONOS GO GO GO!!» So it begins… Jeg løp selvsagt rolig, alle gjorde det. Den berømte «flaskehalsen» varer i 2-5 km. Stigningen opp var som forventet hard. Veldig hard. Jeg følte jeg aldri kom meg til toppen. Og de gangene jeg trodde jeg nådde toppen, så oppdaget jeg til min fortvilelse at det var enda en topp bak toppen. Og slik fortsatte det.

Stor temperaturendring

Selv om vi er på Gran Canaria, er temperaturen oppe i fjellene ingenting å tøyse med. Temperaturforandringen kom kastende over meg. Det var 2 + grader og vindkastene var så sterke at jeg måtte holde på startnummeret mitt slik at det ikke ble revet av. Det begynte allerede nå å bli noe frafall blant løperne. Rullestein og bratt stigning i mørket kan være en skadelig kombinasjon hvis en ikke passer på. Jeg kjente at psyken min ikke fungerte optimalt. Jeg hadde bare løpt i tre timer, men var kald og lei. Jeg telte ned timene til morgengry. Men jo mer jeg lengtet etter lyset, jo lengre varte natten.

Skumringen i anmarsj og den bratteste rullesteinstigningen starter om 1 km. Det er fremdeles 35 kilometer igjen av løpet. Foto: Privat.
Skumringen i anmarsj og den bratteste rullesteinstigningen starter om 1 km. Det er fremdeles 35 kilometer igjen av løpet. Foto: Privat.

Det var tungt og terrenget var krevende. Jeg falt to-tre ganger, hver gang var jeg heldig og slapp unna med skrubbsår. Da jeg omsider så lyset i mørket, var det ikke morgensolen, men den første hjelpestasjonen. Det var psykisk oppløftende å hilse på funksjonærene. Være blant folk, føre en samtale og det viktigste av alt: Fylle på camelbacken med vann.

Jeg kjente at psyken min ikke fungerte optimalt

Natten utartet seg litt mindre slitsom etter det. Morgengry kom, og det var med min største glede å pakke den gnagende hodelykten ned i sekken. Vi var fremdeles høyt oppe i fjellene, men temperaturen hadde allerede krøpet opp til 14 grader og jeg løp i t-skjorte. Vi løper alle med GPS-track og jeg fikk mange fine meldinger fra familien min som fulgte med fra PCen hjemme.

Bak skjema

Mannen min skrev melding til meg: «Gratulerer jenta mi. Du har nå løpt 30 km!» Æsj altså…Jeg har slitt som mannen med ljåen hele natten, for å så vite at det var dette jeg hadde greid på sju timer. Trøsten var at disse 30 kilometerne inneholdt 3000 høydemeter. Da har jeg «bare» litt over 5000 igjen. (Nei, jeg løper ikke med GPSklokke)

Oppkasten meldte seg allerede samme formiddag. Det var uventet. De få gangene jeg kaster opp, er det som regel på siste etappe. Jeg ble bekymret over at dette startet så altfor tidlig. Det var lenge til halvveis. Kroppen tok ikke til seg næring. Jeg kastet opp vannet jeg prøvde å drikke. Etter én time uten væske stoppet jeg strategisk opp og ventet. Skal jeg fullføre dette, kan jeg ikke fortsette slik. Jeg forsøkte etter ti minutter med litt cola og en håndfull chips, men det kom i retur.

Jeg ventet fortvilet litt lengre. Så startet jeg med å drikke pittelitt vann fra camelbacken. Det gikk fint. Jeg drakk litt mer, det gikk også fint. Forsøkte å suge på en sjokoladebit mens jeg gikk i terrenget. Det gikk også fint. Etter en times tid kunne jeg spise, og trappet derfor opp turtallet. Flere timer bak skjema. Med andre ord: Drit i skjema. Dette handler om å fullføre og jeg innså jeg hadde dårlig tid før cut-off.

Jeg forsøkte etter ti minutter med litt cola og en håndfull chips, men det kom i retur.

Fikk støtte-SMS

Jeg løp hele dagen. Tok ingen pauser, spiste mens jeg løp. Jeg orket ikke tanken på å tilbringe en lang natt oppe i fjellene, så jeg løp i et progressivt tempo jeg kjente kroppen ville tåle uten å bli utmattet. Humøret var nå upåklagelig. Sol og mektig natur. En fascinerende variasjon av faunaen: Rullestein og sand oppe i fjellene, dype furuskoger med herlige barnålstier, jungel nede i dalsøkkene. Stiene var teknisk vanskelige. Vi måtte passe på hvert eneste steg. Føttene kjennes fine, herlige sko, ingen vannblemmer og næringsinntaket var stabilt. Jeg innså at jeg kanskje kunne klare dette.

Jeg toget/krabbet/slet opp den siste harde stigningen av løypa. Det fjellet, Garanon, er den mest brutale i løypa, men trøsten er at når du når toppen, så er det nøyaktig en maraton igjen til mål. En milepæl. Jeg nådde opp til checkpoint på toppen av dette fjellet (1672 m.o.h), rimelig rufsete i pelsen. Men det var en ting jeg dessverre måtte erkjenne: Det blir nok en ny natt oppe i fjellene.

ø4
Her jublet jeg uhemmet etter endt kraftprøve. Foto: Privat.

Det begynte å bli mørkt og jeg løp uten selskap oppe i steinuren. Det å ha GPS-track på nettet var en uvurderlig hjelp for meg. Familie sendte hilsener til meg som jeg kunne lese på SMS de få gangene jeg hadde dekning. Det føltes trygt. At noen våker over meg, selv om jeg var dønn alene der oppe.

Hallusinasjoner

Timer gikk. Det begynte å bli rimelig kalt. Så skjedde det jeg håpet jeg skulle unnslippe: Hallusinasjoner. De kom snikende. Det begynte med den ene skyen på himmelen: Den oppførte seg rart. Den kom mot meg, som om den ville «ta» meg. I et svakt øyeblikk så det ut som den vinket til meg. Trøsten var at jeg visste på flekken at dette ikke var virkelig, så jeg unnlot å vinke tilbake.

Hallusinasjoner er ingenting å være redd for, bortsett fra at det er plagsomt og et tegn på at «nå må du hvile». Men jeg fikk et stikk av bekymring: Sist gang jeg fikk hallusinasjoner, ble de så utpreget at jeg ble luket ut fra løpet av helsepersonell. Denne gangen måtte jeg ha kontroll. Det var viktig. Dette måtte ikke bli verre. Jeg løp sikksakk mellom kratt og kaktus som det ble mer av jo lengre ned i landet jeg kom. Krattet «angrep» føttene mine. (Med fullt overlegg). Hallusinasjonene ble med andre ord verre.

Jeg toget/krabbet/slet opp den siste harde stigningen av løypa

Jeg hadde vondt i nakken fordi jeg så ned på føttene mine hele tiden. Rullesteinene var skumle, jeg måtte holde skarpt fokus på hvert eneste steg jeg tok. Å bryte et løp 20 km før mål pga skade må være fryktelig bittert. Det måtte ikke skje.

Edderkopp i særklasse

Plutselig, i ren refleks, gjorde jeg et stort hopp ned steinrøysen. Jeg greide heldigvis å lande trygt. Refleksen var forårsaket av at jeg holdt på å trakke på en gedigen edderkopp. En forferdelig stor hårete en. Unormalt stor. Jeg stoppet opp: Sånne edderkopper finner du ikke i regnskogen en gang. Jeg bet tennene sammen og tok meg bryet med å klatre opp de tre meterne tilbake. Det gigantiske beistet var fremdeles der. Dette ble en personlig kamp: «Du er ikke virkelig». Jeg stirret på den. Jeg stirret og stirret helt til den sakte men sikkert gikk tilbake til sin opprinnelige form:

En staudeplante som stakk opp mellom steinene. For en mestringsfølelse! Jeg tok opp kampen, jeg vant. Glad som en gris i kløverengen haltet jeg videre ned mot checkpoint. Det gikk bare 15 minutter før hjernen min oppførte seg skikkelig ille igjen. Den siste km til Ayaguares (106,3km) varte lenge. Jeg måtte legge meg ned i steinrøysen med lukkede øyne i 10 minutter for å hvile vekk det verste av synene jeg hadde.

Jeg karret meg opp igjen og nådde siste stasjon før mål. Nå var det 17 km igjen. Jeg satte meg ned på en klappstol og spiste nudler. Hodet fungerte bedre med stimuli fra lys og menneskestemmer. Vi var ni løpere samlet på drikkestasjonen. Noen hadde vært der ganske lenge, to andre kom bak meg etter en stund.

Glad som en gris i kløverengen haltet jeg videre ned mot checkpoint.

Sam og Frodo 

Jeg snakket rart. Som om jeg var full. Jeg så ikke frem til å løpe ut i mørket igjen. Hjernen min var utslitt. Det hadde gått 24 timer. Trengte søvn. Ved siden av meg hørte jeg en mann som pratet i telefonen på bergensdialekt. «OK: Nå har jeg bikka fullstendig» tenkte jeg. Jeg stirret på ham lenge…Så overhørte jeg at han pratet noe om at han hadde brutt løpet og spurte om noen kunne hente ham. Jeg prikket ham forsiktig på skulderen og snøvlet til han om han kom fra Bergen. «Ja» svarte han.

Her måtte jeg handle raskt: Jeg ble straks mer våken. Jeg spurte om hvorfor han har brutt løpet. Han fortalte at han hadde forferdelige smerter under fotsålene. Han hadde ikke formelt brutt løpet, men han skulle. Jeg så på foten hans. Han hadde verken trenchfeet eller synlige skader.

ø1
Enda et bilde fra podiet etter målgang i Maspalomas. Foto: Privat.

«Det der ække farlig» sa jeg. «Du er ikke skadet. De smertene der er bare å forvente i et ultraløp» Jeg ville ha ham med. Hvis han kunne løpe med meg, vil det stagnere hallusineringen. Det hjelper veldig mye å prate med noen. Få litt sosial input.

Nei, dette må vi få til. Etter iherdig overtalelse fra meg, bestemte han seg for å gi dette en sjanse. Roger heter han, en Varegg-gutt. Vi reiste oss ustø opp og gjorde oss klar med de siste matrasjonene i sekken. Han er Frodo, jeg er Sam, og vi skal få ringen hjem. Jeg sa ikke akkurat det til ham, men det er viktig for meg å visualisere når psyken er tynnslitt. Da er det mye kjekkere å løpe.

Hvis han kunne løpe med meg, vil det stagnere hallusineringen.

Han haltet videre, jeg sjanglet og pratet videre, med nesen på vei mot Maspalomas. Det er godt jobba å bruke to-tre timer på siste etappe. Lyset fra den populære feriebyen skinte mot oss. Der, i sentrum, var mål. Steinrøysen var borte, grusveien tok over underlaget og en elv av lettelse skyllet gjennom kroppen min. Vi løp plutselig på asfalt. Herlig asfalt. Jeg hadde lyst å springe. Et kjapt blikk på Roger fortalte meg at han hadde det grusomt vondt. Vi toget sammen gjennom sentrum. For en selvdisiplin den mannen har. Og det har jaggu jeg også! «Helsikke så flinke vi er, Roger!» lo jeg. «Vi er nok det» svarte han nøkternt.

Sjarmøretappe

Vi bestemte oss for å løpe sjarmøretappen til mål i et litt raskere tempo. Vi hørte høyttaleren rope opp navnene våre da vi nærmet oss. Et gledeshopp foran kamera måtte også til. «You are not supposed to be able to jump after this race» sa fotografen . Men endorfinene bestemmer selv hva kroppen kan klare etter denne kampen. Jeg fullførte. Jeg gjorde det. Jeg fullførte et løp som jeg noe så inn i granskauen undervurderte.

Når jeg ser tilbake til forrige helg, er minnene om dette løpet utelukkende bra. (er ikke det rart?) Jeg husker jeg hadde det vondt, men ikke nøyaktig hvor ille. Derfor er det viktig å skrive dette ned. Det vil forhindre glorifisering av løpsopplevelsen når jeg skal fortelle om det til mine barnebarn om 50 år.

Løpe slike løp igjen? Aldri mer. Aldri igjen. Men hvem vet..? Om to uker: Kondis.no. Dum som et brød…

Jeg fullførte et løp som jeg noe så inn i granskauen undervurderte.

Les også: Livet som ultraløper