Lyngdølen Vibeke Litland (21, i blå bikini) står som nummer to til venstre foran etter seieren i Sandefjord i mars. Sist helg vant hun EM-gull i bodyfitness for junior inntil 168 cm i Barcelona. Foto: Christina Sundby.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Har fått kjempeboost av EM-gull

Jeg har har toppet seieren i Oslo GP med EM-gull, og er sulten på flere titler!

litland
Topp tre i EM i Barcelona sist helg, jeg står i midten. Foto: team-andro.com.

Jeg bodde i Lyngdal i hele oppveksten. Nå er jeg bosatt i Oslo, hvor jeg har valgt å satse på bodyfitness. Jeg har alltid vært aktiv, og min største lidenskap som ung var turn og ballett. Jeg turnet i mange år, helt til fotballen tok overhånd. Det ble litt smaking på friidrett, klatring og hip-hop dans, men da jeg til slutt ble lei av alt midt i de herlige fjortisårene, måtte jeg finne en annen måte å holde meg i form på. Jeg begynte å løpe. Etter hvert vokste interessen for litt styrketrening også, og sakte, men sikkert, kom interessen for å lære. Jeg ønsket å få mer kunnskap rundt trening, og ettersom jeg lærte mer, begynte jeg å trene mer og mer styrke. Som 18-åring begynte jeg å tenke på å stille i konkurranse, og fra jeg var 19 år har jeg trent målrettet mot å kunne stille i bodyfitness.

10521792_10152721938152038_7910581215270390745_n
Nasjonalsangen blir spilt, et stort øyeblikk! Foto: team-andro.com.

Det er en liten sport, og den skiller seg litt ut fordi man ser annerledes ut. Man skiller seg ut fysisk, og mange synes det er skremmende. Personlig elsker jeg det sære med sporten. Den er ikke for alle, man blir dømt ut i fra estetikk, og det krever mye disiplin, mental styrke og forståelse for sporten for å forstå at noen vil drive med det. Jeg elsker følelsen av å pushe meg selv, utfordre meg selv, og kjenne på mestringsfølelsen. Selv om jeg vet mange er skeptiske, har jeg aldri møtt negativitet. Folk er nysgjerrige og åpne for hva dette går ut på, og jeg har bare møtt positivitet. Det er jeg veldig takknemlig for, og synes det er flott at folk ønsker å lære mer om sporten, for det er en fantastisk sport i mine øyne.

Før en konkurranse trener jeg nesten hver dag. Det kommer en hviledag i blant, når jeg kjenner kroppen trenger det. Men kroppen blir også vant til en stor mengde med trening, og den tåler mer enn man ofte tror. Jeg har vært oppe i to timer kondisjonstrening til dagen, pluss en styrketreningsøkt. På slutten trappen man litt ned på begge deler, da man ligger litt lavt på matinntaket.

10426080_10152723369762038_6327837758358189990_n
Ryggposering fra finalerunden. Foto: team-andro.com.

Ellers kan en treningsuke se slik ut:
Mandag: Bryst og mage
Tirsdag: Rygg
Onsdag: Skuldre
Torsdag: Ben
Fredag: Rygg
Lørdag: Skuldre
Søndag: Ben

Jeg spiser mye kylling og ris, i klassisk bygger-stil. Mye brokkoli, havregryn, eggehviter, laks, torsk og nøtter. Det man kaller ren mat laget fra bunnen av. Mengde varierer fra om man skal konkurrere (da spiser man mindre) eller om man skal bygge muskler (da spiser man mer).

Da jeg vant Oslo Grand Prix i bodyfitness inntil 168 cm åpen klasse begynnelsen av april (uka etter at jeg vant samme klasse i Sandefjord Open), skulle jeg egentlig være ferdig med konkurransesesongen. Men et tilbud om EM kan man ikke si nei til.

Har nettopp fått utdelt pokal og medalje, her med NKF's president til høyre. Foto: team-andro.com
Har nettopp fått utdelt pokal og medalje, her med NKF’s president til høyre. Foto: team-andro.com

Det ville dog si fem nye uker på diett, og kroppen var sliten. Men jeg skulle klare det, og selv om det var utrolig hardt på slutten, hadde jeg lett gjort det igjen. Følelsen av å vinne, å få høre nasjonalsangen spiller på grunn av deg, var uerstattelig. Det tok litt tid før det gikk opp for meg da, alt skjedde så fort, og jeg var så utslitt. Jeg følte egentlig det hele var en drøm.

Men nå når jeg sitter hjemme i sengen og ser på pokalen min, har jeg verdens beste godfølelse, og det er jo den som er en av de største motivasjonsfaktorene for meg; nettopp den godfølelsen. Den mestringsfølelsen som gir dyrebar næring til selvfølelsen og til kvaliteten i livet mitt. Jeg trenger noe som gir meg noe, og det er akkurat det denne sporten gjør.

Fremover skal jeg strebe for å bli en enda bedre versjon av meg selv, jeg skal bygge på litt muskler for å klare å hevde meg i flere internasjonale konkurranser. Nå er jeg sulten på mer!