Stadig flere blir hekta på lange, seige distanser (LSD). Men det er lov å være på "kjøret" på korte distanser også, som Lotte Miller som vant TriQuart i Kristiansand sommeren 2015. Foto: Sondre Steen Holvik
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Hekta på LSD

Vi strør på med cera-pulver, kjøper dyre våtdrakter og pantsetter huset for en ny karbonsykkel. Det kan det være mange grunner til.

Stadig flere stiller til start. Vi som liker LSD (lange, seige distanser) har de siste åra fått flere sammensvorne. Tusenvis har fullført Trondheim-Oslo. I hovedstaden løper mer enn 20.000 mennesker Oslo Maraton. Stadig flere nøyer seg ikke med å løpe langt, men ultralangt. Triatlon-konkurranser som Ironman Haugesund og Oslo Triatlon har blitt landets største. Og til ekstremkonkurransen Norseman er det lange ventelister.

Motivasjonen kommer i mange former. Det gjør også ambisjonen. For mange er det konkurransene som er gulrota, det som får oss til å trene året rundt. Vi liker kicket, rushet, bruset fra endorfinene og den myke, salige tilfredsheten på kvelden. Men bare et fåtall av dem som stiller til start, har ambisjoner om å vinne.

Mange har lyst til å gjøre det bra, svømme, sykle og løpe fortere enn forrige gang. De slåss mot seg selv. Andre har planer om å gruse naboen, kollegaen eller svogeren. Det ligger mye prestisje i hytteturer og juleselskaper.

Det er bare et fåtall som skuler mot den øverste delen av resultatlista. Når 700 stiller til start i TriQuart, er det ikke flere enn ti av dem som tror at de kan vinne. De fleste har helt andre ambisjoner. Slik er det også i de fleste andre konkurranser. Mange er oppriktig glade over å fullføre.

Vi kan falle i kne og ty til tårene når vi kommer i mål et hestehode foran kompisen eller når vi omsider klarte å bryte totimersgrensa. At vi ble nummer tre-hundre-og-et-eller-annet, betyr ingenting. Det er mestringa, det relative målet, som er belønninga.

Stadig flere er opptatt av det relative målet. Heldigvis. Vi har for lengst slått oss til ro med at vi ikke vil vinne noe som helst. Vi vil aldri stå på toppen av pallen. Likevel er vi villige til å prioritere i hverdagen og legge ned det vi mener trengs for å nå dette målet.

Men selv om vi ofte setter oss målbare mål, enten det er en personlig rekord eller et mindre magemål, er det altså mange som finner gleden i å delta. Blir vi belønnet med en kvalifisering, eller et merke, ja vel, da blir vi glade for det. Men strengt tatt er det kampen mot oss selv vi aller helst drives av. Og godt er det. For i det lange løp er det dette som lønner seg.