I over fem døgn løp Øyunn Bygstad strekningen på 400 kilometer. Seks timers søvn ble det totalt fordelt på døgnene. - Nå er luften gått ut av ballongen, sier hun til BT. FOTO: PRIVAT
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

– Jeg husker ikke så mye fra den dagen, annet enn smerte-massasje-smerte-massasje. Jeg nektet å bryte.

Arendal-bosatte Øyunn Bygstad løp 40 mil på fem døgn.

400 km kan høres ut som en uoverkommelig distanse. Ved flere perioder, så kjentes det ut som om det var nettopp det. Det skal jeg komme tilbake til.
Detter er ikke et baneløp eller et løp på asfalt/grusvei der det finnes drikkestasjoner og dropbag.
Dette er et ekstremt fjelløp, der vi må navigere oss frem til mål. Et løp der vi bærer 9-11 kg med utstyr og proviant. Et løp der en selv må bestemme hvor, når og hvordan en skal sove. Et løp der det er strengt forbudt å ha en dropbag eller ta imot mat eller drahjelp fra andre mennesker. Jo, det kan virke umulig, men flere mennesker har greid dette før. Faktisk ganske mange verden rundt.

Leif Abrahamsen, en av deltakerne, har gjort dette før, og jeg hadde et sterkt ønske om å være første norske kvinne som gjennomfører et slikt løp.
En har dessverre ikke lov til å melde seg på dette løpet hvis en ikke kan dokumentere at en har løpt over ett døgn sammenhengende før. I Norge er det mange av oss i ultramiljøet som har gjort dette, men vi var bare fire stykker som våget oss ut på denne distansen. Leif, Eirik, Magnus og jeg.
Bergheim ultra gaea 400 km. Et hobbitløp fra hjertet av Oslo, oppover Rondanestien, over Hedmarksvidden, til målgang i Hamar.

Brannsår på skuldrene

Vi satte i gang tirsdag 1 august kl 08.00

Et nydelig vær! Heldigvis lykkelig uvitende om at værgudene hadde en sadistisk plan for oss de siste 3 døgnene av dette løpet.
Uansett: Jeg var i strålende humør og grupperte meg med mine løpevenner Eirik og Magnus.
Leif, som ventet, tok beina over nakken og løp som om han skulle rekke polet på lille julaften.

Første distanse frem til checkpoint i Eidsvoll er cirka 80 km lang. Vi skravlet oss avgårde, noe som ikke er så lurt siden vi skal navigere samtidig. Etter flaue 25 km ringte arrangør meg på telefonen og spurte oss om vi hadde ambisjoner om å løpe 500 km. Etter en liten dobbeltsjekk, løp vi rødmende tilbake til rett kurs som var tre km unna. Sånn: Full fokus.
Eirik begynte å bli småkvalm og Magnus hadde vondt i føttene. Det var ikke akkurat deilig dette her. Sekken var tung, og jeg skjønte jeg holdt på å få brannsår på skuldrene. Jeg klistret ekstra mye sportstape over nakken og kragebeina. Det hjalp veldig.

11 km før checkpoint 1, løp vi gjennom et tettsted som er det eneste stedet vi har lov å løpe innom en butikk. Der hamstret jeg polarbrød, pølse, kaviar og sjokoladeplater. Vi satt oss ned for en spisepause. Eirik var gråblek. Han kastet mye opp. Magnus hadde fått noen stygge vannblemmer. Vi, «de tre musketerer», skulle jo løpe sammen, men jeg spurte dem om det var greit jeg tok beina fatt, noe de selvfølgelig sa at jeg måtte gjøre. De heiet meg avgårde.

 

– De hadde brutt løpet

Jeg kom til CP1 kl 22.30 og ble godt mottatt av Fulvio, Linda, klubbmedlemmer og fotograf. De var så snill å gi meg en kopp kaffe, noe jeg tok i mot. Fulvio, arrangør, blunket til meg og sa at selv om dette er et non-support race, så får vi jo bittelitt service på checkpointene hvis vi er ekstra flinke.
Jeg tok på meg hodelykten og løp videre i nattemørket. Jeg håpet så inderlig Magnus og Eirik skulle ta meg igjen, men mannen min, som fulgte iherdig med på GPS-tracken, skrev melding til meg etter en del timer at de hadde brutt løpet. Jeg hadde løpt i 18 timer og var sliten i hodet, jeg kjente meg trist på deres vegene.

Jeg visste det skulle være en DNT hytte etter 104 km, og satset fullt på den. Jeg løp i mørket på en liten sti som heter Pilgrimsveien. Jøss, har hørt om denne veien før. Da jeg omsider fant hytten, oppdaget jeg at dette var en pilgrimshytte. Og da jeg åpnet døren oppdaget jeg til min store skuffelse at pilgrimshytten var stappfull av ja…pilgrimmer. Fakaten. Null soveplass. Jeg la meg på gulvet. Planen var å sove i tre-fire timer, men etter to timer ga jeg opp. Jeg fikk simpelthen ikke sove.

Jeg visste det var en ny DNT hytte etter nye 14 km, så jeg tok beina fatt kl 04.30 på morgenen for å søke ly i den. Jeg hadde liggeunderlag, sovepose og alt det der, men det fristet meg lite å legge meg ned i skogen blant 10.000 mygg. Da jeg endelig kom til hytten var den stengt!. For renovering ettellerannet. Jeg begynte å gruble. Veien til checkpoint to er til sammen 92 km lang. De første tordenbygene kom. Jeg bestemte meg for å løpe non stop til CP2.

Fire stykker startet, de to til venstre fullførte. Øyunn Bygstad og Leif Abrahamsen.
Gaea Norvegica Trail-GNT

Hundrevis av mennesker fulgte med

Himmelens sluser åpnet seg og det tordnet samtidig som det lynte. Styggeværet var med andre ord rett over hodet mitt. Plutselig begynte jeg å løpe noe helsikkes raskt med ryggen krummet. Jeg innså jeg var landskapets høyeste punkt.

Jeg sklei ned åsen i trygghet og søkte ly under det største treet jeg fant. (Neida)
Jeg ankom CP 2 på kvelden, kald og våt som en druknet katt. Fulvio og Linda kom med sin neste «du har vært flink»-overraskelse og serverte meg en kopp med varm grønnsakssuppe. Jeg byttet sokker og forkastet skoene mine. De var slitt. Jeg pleiet føttene mine som hadde fått hard medfart, tok på meg tørre sokker og nye tørre Altrasko. Det svimlet for meg. Jeg la meg nedpå i 50 minutter for å hvile hodet. Det skulle være en DNT hytte 7 km inn i skogen, så jeg summet meg litt og pløyde meg frem mot den i nattemørket. For en fantastisk hytte! En SENG som var bare min. Og vedovn. Jeg fyrte opp og tørket klær. La meg for å sove. Jeg lå der i tre timer. Én time med søvn, og to timer med å ligge stille i sengen i håp om å få sove mer.

Kl 4-5 stod jeg opp med nytt mot: Denne distansen frem til CP 3 skal være den letteste. Den er «bare» 60 km lang. Luften var rå og fuktig over myrene. Føttene var konstant gjennomvåte. Jeg ble kald på ny. «Pling pling pling» sa det på telefonen min. – Har jeg dekning..? Jaggu. Jeg åpnet telefonen og ble overveldet: Dette «underdog-løpet» som jeg deltar i, viste seg å ikke være så veldig underdog allikevel. Hundrevis av mennesker fulgte tydeligvis med på GPS-tracken. Jeg ble glad og motivert. Når så mange øyne følger med, følte jeg meg på sett og vis ivaretatt. At jeg ikke var aleine om denne kampen. Jeg sendte ut en hilsen på Facebook før dekningen forsvant igjen. 48 timer løpt. Én time søvn. Ikke bra. Flere av meldingene jeg fikk omhandlet nettopp det at jeg måtte sove. At jeg måtte være mer rutinert og ikke gå få hardt ut. Det gjorde meg frustrert. De skulle bare visst hvor mye jeg forsøkte.

Plagsomme multeplukkere

Disse 60 km var satan. Så tunge at jeg ikke greide å ta strekket på en dag, slik jeg håpet. Jeg klatret opp i høyden frem til vi for alvor kom til «Hedmarksmyrene». Det var noen folk her og der i dette sump-landskapet. Det var visstnok multesesong. Mye multer overalt. Myrene er dype, det er klart de bruker støvler. En av dem hadde til og med klinket til med fottøy ment for fluefiske.
Jeg fikk en kommentar fra en av dem om valget av mitt elendige skotøy. Jeg forklarte jeg løp en konkurranse, derfor joggesko. Han bare ristet på hodet. Etter en km traff jeg på ny en multeplukker som kommenterte skoene mine. Jeg falt ned i hull med myr opp til knærene og kavde fælt. Denne gangen orket jeg ikke forklare meg og brøytet meg videre. Det gikk enda en liten stund, og enda en forbaska multeplukker skulle ta opp samme tema. Humøret mitt begynte å bli muggent. Hvis jeg treffer en eneste multeplukker til som kommenterer mine joggesko, kommer dette til å bli en sak for Poirot.

Det var sol da jeg nådde løpets høydepunkt: DNT hytten på Målia som er eneste hytte med matskap. Vi har tillatelse til å kjøpe mat derfra. Leif var til stede på hytten, hvilket var luksus. For da var hytten ferdigoppvarmet. En hel boks med lapsgaus fortærte jeg. Jeg var fornøyd. Vi har løpt nesten 220 km. Over halvveis. NÅ må jeg sove. Leif tok farvel og durte på videre, mens jeg tørket sokkene og ullgenseren over ovnen og tok en høneblund. Jeg greide å sove i 1,5 time. Hvilket var mye bedre enn ingenting.

Det var lusne 23 km igjen til CP4. Dette bør gå greit. Men myrene var og forble drøye. Bekker var blitt til små elver jeg skulle krysse. Elvevann til knærene..og så kom regnet: Et styrtregn uten like. Det er 40 km til neste DNT hytte, det er ikke bærekraftig å holde ut til da… og jeg skal IKKE sove ute i dette monsunregnet uten mulighet til å tørke meg. Den etterlengtede søvnigheten kom nå. Svært ubeleilig, og oppkasten meldte seg. Jeg skalv og mistet følelsen i fingrene, begynte å få problemer med å navigere. Jeg hadde heldigvis litt dekning på telefonen og ringte mannen min som jeg vet følger med. «FINNES DET EN HYTTE JEG IKKE VET OM??» spurte jeg desperat. Han skulle undersøke og ringte meg opp etter fem minutter. «Det er jaggu en hytte bare to km unna Øyunn. Den heter Sandfløten, den skal være på din vei.»

Vann til anklene

Skuldrene sank sammen av lettelse. Jeg kjempet meg mot destinasjonen som må være de lengste to km i hele mitt liv. Underernært og matt. Jeg hadde jo kastet opp all lapsgausen. I hytten ville jeg bare stupe i sengen, men en smule fornuft hadde jeg: Av med klær. Fyr i ovnen. Varme føttene. IKKE legge seg på tom mage.
Jeg satt foran ilden og smågulpet. Jeg brukte en hel time på å spise et polarbrød med kaviar. Jeg brukte bevisst en time. Smule for smule. Ikke kast opp. Magen beholdt maten, jeg hev ekstra kubber i ovnen og falt i en dyp søvn. –Bare ni km fra CP4.

Jeg kom til CP 4 kl 06.30 og vekket Fulvio. «Her er jeg. Har dere kaffe?» Han hadde ingenting. Linda skulle handle inn mat og kjøre tilbake til han i løpet av natten, men hun kunne ikke på grunn av ekstremværet. Skuffet trasket jeg videre mot den mest demotiverende biten av hele løypa: En 30 km lang «strafferunde» for å samle kilometere. Vi skal løpe opp til høyesete punkt, vasse rundt i myrene for å så løpe TILBAKE til CP 4. Kjedelig følelese: Å ikke løpe fra A til B, men fra A til A. Jeg visste Leif var der oppe et sted i pøsregnet og hytteløs. Jeg skjønte at han må ha opplevd en forferdelig natt.

Etter å ha forsert toppen som var rå, tåkete og regnfull, flatet det ut med nok et myrlandskap. Den evinnelige myren. Alltid vann til anklene. De plankene en kan gå på, som er satt ut på de verste myrområdene, lå under vann de også. Jeg ble likegyldig. Jeg sluttet å lete etter «trygge» steder å plassere føttene mine. Jeg durte bare rett frem. Det spiller ingen rolle lengre. Det er like ille hvor enn du velger å plassere foten.

– Jeg brøt ut i gråt

Nok en elv skulle krysses. Denne elven var blitt mye større enn det den opprinnelig skulle vært. Jeg fant ikke et fornuftig sted der jeg kunne krysse den på enklest mulig måte. De steinene som en skulle hoppe på over til andre siden lå under vann og var såpeglatt. –Men det var eneste mulighet. Jeg sjanglet over og skled. Det neste jeg opplevde var at kroppen min var i vannet, sekken og alt. Jeg bannet ikke. Jeg ropte ikke. Jeg var fullstendig apatisk. Det eneste jeg brydde meg om da jeg kom meg over på andre siden, var at GPS-tracken var til stede, og at telefonen min (pakket inn i plast) var tørr. Heldigvis var den det. Jeg hadde på meg regnjakke og regnbukse, og børen jeg bar var dermed blitt blytung. Det eneste jeg tenkte på var at jeg måtte bevege meg fort. Fort fort fort til neste hytte. Ellers må jeg vel bryte.

Bak kulissene hadde Eirik (tidligere deltaker) ankommet CP4 og hilste på Fulvio. Eirik bor oppe i disse trakter. Han spurte Fulvio om det var greit han tok en løpetur opp fjellet for å hilse på meg. (Han skal selvsagt ikke gi mat/support eller noe) Han fikk tillatelse til det.

Jeg løp avgårde og konsentrerte meg om en eneste ting: Sette den ene foten foran den andre. Ikke stoppe. Noen kom tassende mot meg. Jeg brøt ut i gråt da jeg så det var Eirik. «Jeg datt i elven». Han ga meg en god klem og fortalt meg at det er bare å holde ut. Jeg er snart tilbake til CP 4. Han slo litt følge med meg, det var deilig å prate litt. Få tømt seg for alle drittankene Så måtte han selvsagt, etter avtale, forlate meg. Men han skulle vente på CP4 sammen med Fulvio og Linda.

Vel tilbake til CP 4 var de 3 hjelpere klar til å ta imot meg. Jeg vrengt av meg sekken og lette etter noe tøy som ikke var vått. Jeg hadde en skitten trøye jeg hadde surret inn i en plastpose, så jeg tok den ut, vrengte av meg klærene og tok den på. Den var rå/småfuktig, men ikke våt. Det hjalp da noe.
De hadde servert Leif varme ostesmørbrød da han ranglet innom,men de var tom for det nå. Det gjorde meg ingenting for jeg fikk jaggu spagetti i stedet for. Uventet service, men igjen, uventede forhold, vi gjorde oss fortjent til det. En hadet bra klem til Eirik før jeg skyndte meg videre til hytta. Ni kilometer igjen.

En velfortjent hvil for Bygstad på et av de siste checkpointsene i løpet.
Gaea Norvegica Trail-GNT

Hoven fra ankel til hofte

En fin ting med at Leif ligger foran, er at hytten var ferdigoppvarmet da jeg låste meg inn. Han hadde med andre ord vært her for en god stund siden. Glørene i ovnen var sluknet for lengst, men den behagelige varmen satt i veggene. Denne hytten, denne kvelden var viktig. Den var viktig fordi dette er siste hytte jeg skal sove i før mål. Det er 110 km igjen til Hamar. En fin tanke. Regnet hadde tatt seg opp til et kaliber der en kan shamponere håret under åpen himmel og skylle det rent for såpe på fire minutter. Jeg fyrte i ovnen en siste gang, pleiet mine skyttergravsføtter, tørket klærene godt og lenge og sov et par timer. Kunne ikke tillate meg mer enn det. Vekkerklokken kimte kl 03.00. På tide med siste etappe. Styrtregnet som var, hadde blitt til duskregn da jeg hutret ut døren. Noe som var ren luksus. Det var egentlig bare hjernedødt av meg å prioritere å tørke sokker og sko, for de ble gjennomvåt i myrene etter fantastiske 50 sekunder.

Jeg løp aleine i mørket isolert inni min «lyskuppel». Hodelykten fokuserte på beina mine, GPSen og terrenget tre meter frem. Det var det. Mange syntes det er vakkert å løpe midt på natten. Å være i ett med naturen. Tøff som Lars Monsen. Men jeg er ikke det. Jeg syntes ikke det er koselig i det hele tatt. Den følelsen jeg har av at jeg kan ikke se noen, men alle kan se meg. Jeg vet, jeg vet…det er intet å være redd for. Klart det finnes ulv og bjørn her, men de er garantert mer redd for meg enn jeg er for dem. Jeg vet dette, men likevel…

Jeg trøstet meg selv med at det ikke akkurat er som om Ulven Aldri-mett og fetter Gråbein lurer 50 meter unna og kjører stein-saks-papir om hvem skal få æren over å angripe meg først.
Ei heller at bamsefar lukter at jeg er på vei og finner frem kniv og gaffel mens han venter spent bak åsen… Jeg er klar over dette, men situasjonen er og forblir ubehagelig.
Morgengry var kjærkommen. Jeg stoppet opp og klappet meg selv på skulderen: Jeg har løpt 300 kilometer.
De positive tankene varte ikke så lenge. Høyre bein begynte å krangle. Heldigvis ikke kneet eller noe, dette var muskulært. Jeg var hoven fra ankel til hofte. Låret var verst. Det begynte å gå treigt. Veldig treigt. Jeg haltet.

– Om jeg sovner nå, er løpet kjørt

Jeg ankom tilbake til Målia og spiste mitt siste varme måltid og masserte låret mitt. Det hjalp å massere. Da kunne jeg holde det gående i en halv time før alt streiket og jeg måtte massere på ny. Og slik holdt jeg på. Hele tiden. Jeg husker ikke så mye fra den dagen, annet enn smerte-massasje-smerte-massasje. Jeg nektet å bryte. Nå var det lusne 70 kilometer igjen til mål. Dette var «grande finale». Men da det begynte å bli mørkt, kom regnet på ny. Myr myr myr og atter myr. Myr i tre dager. Det kjentes ut som om huden under fotbladet gikk i oppløsning. Ikke verdt å ta en titt. Det er ingenting jeg kan gjøre med saken uansett. En ny hodelykt dukket opp i mørket: Det var Fulvio. Jeg skjønte ikke bæret. Han forklarte kort at elven jeg skal krysse ikke er mulig å krysse lengre på grunn av været. Han guidet meg i flere kilometere på «ville veier». Så pekte han bortover og sa: «Gå én km ned der. Så tar du til høyre over en bro, går nye 300 meter, og tar til høyre opp en ny sti som fører deg tilbake på sporet» Det var det. Han forduftet. Jeg var på ny aleine og gjorde som han sa. Etter mye styr fant jeg frem og ble synkronisert med GPS igjen.

Det var 45 kilometer igjen til mål, men jeg greide ikke lengre å pushe meg til å holde ut frem til da. Klokken var to på natta og regnet lavet ned. Jeg var på ny forferdelig kald. Kroppen hadde gått inn i «sparemodus» og nedprioriterte sirkulasjon til ineffektive muskelgrupper slik som armene. Siden stien var teknisk vanskelig med bratte nedstigninger der jeg måtte gå baklengs ned på grunn av høyre bein, gikk tempoet treigt. Og når du er treig, blir du kaldere. Øynene mine glippet, og jeg fattet en beslutning jeg håpet var unødvendig i dette løpet: Å pakke ut bivibagen. Et slags sølvteppe/overlevelsesteppe laget som en sovepose. Den skal holde på 80 prosent av kroppsvarmen over en periode.

Gjennomvåt fra topp til tå krøp jeg inn i den under et grantre i ly fra det meste av regnet. Jeg kjente det hjalp. Det var godt å lukke øynene i 15 minutter. Jeg holdt på å gli inn i søvn…men det var en årvåken hjernecelle som hvisket til meg at om jeg sovner nå, er løpet kjørt.
Demotivert og frynsete krøp jeg ut av min «trygge hule» for å på ny ta imot de kalde regndråpene. Nei, dette gidder jeg ikke! Jeg bet tennene i bivibagen og flerret opp tre hull: Ett til hodet og to til armene. Så dro jeg posen over meg og løp videre uniformert som en vandrende signal-oransje søppelsekk. Helsikke altså. For et syn jeg må ha vært i den norske fauna. Snakk om å gå over lik for å fullføre et løp…

– Jeg var rystet og jeg var rørt. Oppdrag fullført

30 kilometer igjen…morgengry. Jeg svimet av sted. Søvnig og smertepåvirk

et. Jeg kom til et strømgjerde jeg skulle passere. Det var en port litt lengre nede vi kunne åpne. Det gadd jeg ikke. Jeg forbrenner søren meg ikke flere kalorier på å gå 100 meter ekstra. Jeg rullet som en tønne under strømbåndet. Sekken min. Jeg glemte at jeg hadde en stor sekk på ryggen. Den hektet seg fast i strømbåndet og helvete startet. Jeg rullet der i myr/kudritt, stresset med å hekte ledningen fra sekken. (Ja, jeg holdt i ledningen og styrte på) Jeg fikk en 7-10 kvasse støt i armene mine, orket ikke bry meg mer. Jeg vil bare hjem… Da sekken og jeg var fri, kjente jeg meg straks lys våken. Jeg trasket videre med nytt pågangsmot, og sendte strømledningen en takknemlig tanke.


FØRSTE KVINNE: Øyunn Bygstad har løpet lenger sammenhengende enn noen norsk kvinne tidligere. Her hviler hun ut i målområdet.
Gaea Norvegica Trail-GNT

Mannen min hjemme i Arendal hadde skjønt at dette kom til å gå veien. Han skaffet barnevakt og hev seg i bilen i retning Hamar for å ta meg imot.
Jeg sjanglet, subbet, gråt. Jeg kjente meg stolt. For nå var jobben gjort. Jeg kommer trygt i havn og jeg rekker tidsfristen på hengende håret. Jeg traff på Fulvio og min mann sju km før mål, der han filmet meg og heiet. Vi fikk en bonustime fra arrangør relatert til elven og omveien, så jeg kunne slappe litt mer av. Jeg hadde greid det så lenge jeg holdt det tempoet jeg gjorde. Fulvio og Magnus forlot meg for å gjøre sjarmøretappen aleine.

Tone Yvonne, Einar Cyvin og Helen fra klubben tok meg i mot, sammen med flere andre.
Målgang!!!! Og rett ned på en klappstol. 400 km. Jeg var rystet og jeg var rørt. Oppdrag utført

….i ettertid var jeg hos legen angående foten min der smerten og hevelsen nå var lokalisert på leggen. Knall rød hud, feber…Det viste seg at jeg hadde erysipelas. En stygg hudinfeksjon som krever penicilin. En kan få erysipelas, når sånne brødhuer som meg, skal rifte opp leggene i kratt,
for å så vasse i bakteriefylt myr i tre dager etterpå…

Tusen takk til Bergheim Ultra v/Fulvio Øksedal og Linda Øksedal. Jeg trokke jeg skal gjøre dette igjen.