Her er Kristiansand-bosatte Linda G. Opheim (40) på vei over målstreken etter endt maraton i Sommerløpet 19 august. Foto: Finn Kolstad
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Jeg vant en kjempeseier over meg selv

Jeg er overvektig og trener orientering, løping og crossfit. Nylig løp jeg min første maraton på 7 timer og 22 minutter.

Noen vil si jeg har valgt de idrettene som absolutt ikke passer for overvektige mennesker. Vi vet jo alle at løpere og orienteringsløpere er tynne mennesker som lever på salat og crossfit-ere er supertrente konkurransemennesker som gjerne drar av seg t-skjorta og flasher muskelspillet under. Mulig jeg er litt rar, men jeg stortrives i alle disse treningsmiljøene. Eller, kan det være at det ikke er jeg som er rar, men at altfor mange mennesker har feil oppfatning av hvor overvektige mennesker ikke passer inn?

Jeg trives ikke med å være overvektig. Jeg vil ned i vekt, men jeg nekter å la det definere eller begrense hva jeg kan gjøre. Og i alle fall nekter jeg å ikke leve det livet jeg ønsker på grunn av frykt for hva mennesker rundt meg skal tro eller tenke. Det rare er at når man slutter å bekymre seg for disse tingene, så oppdager man at mennesker rundt seg tenker og tror mye bedre om deg enn hva en frykter.

Orientering er en idrett som gir meg en fantastisk blanding av fysiske og mentale utfordringer. Tidligere har jeg innbilt meg at orientering kun var for mennesker som hadde løpt siden de var tenåringer, men så oppdaget jeg at løyper, vanskelighetsnivå og ikke minst miljøet er for alle. Noe av det som tiltrekker meg ved orientering er at jeg blir så opptatt av å tenke på å orientere og hvordan jeg skal finne postene, at jeg glemmer at jeg presser meg fysisk. Jeg tror noen av mine beste intervalløkter har skjedd i skogen med kart og kompass og uten at jeg har tenkt på det som intervall.

Den mentale utfordringen kommer i tillegg. Ikke bare skal man lære seg det tekniske med å lese og tolke et kart, men man skal håndtere dette med en puls på 180. Du blir faktisk nødt til å roe ned farten noe, om hodet skal klare å ta fornuftige valg. Og i mål så spiser man vafler fra kiosken eller en medbrakt brødskive og diskuterer veivalg, hvor man har bommet eller andre viktige ting med løpet. Det er et miljø der man raskt blir kjent med andre mennesker.

Løping er jo orientering minus poster, men likevel ganske forskjellig. Den store fordelen med løping, er at det er ekstremt lett å trene uansett hvor du er. Så lenge løpeskoa er med, kan man alltid skvise inn en treningsøkt. Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg knekte løpekoden, og jeg har endt opp med å bli glad i å løpe. Løpesightseeing er en genial form for å bli kjent på nye steder, der man både får sett seg rundt og trent. Med mitt tempo, så får jeg sett riktig så mye på veien også, så her er det egentlig bare en fordel å være treig.

I tillegg har jeg blitt veldig glad i terrengløp. Det å løpe i terrenget er rett og slett en fantastisk måte å oppleve naturen på. Jeg våget å ta skrittet å bli med i Kristiansand løpeklubb, og oppdaget at jeg ble varmt mottatt av flotte mennesker som ikke ser ned på meg fordi jeg er tung og treg, men som heier på meg fordi jeg viser løpeglede. Nå er jeg kanskje litt ekstra rar i hodet, for jeg graviterte mot en gruppe innad i løpeklubben som var ultraløpere – altså de som løper lengre enn maraton.

Jeg er fortsatt ikke formelt en ultraløper selv, men har allerede sett på flere løp jeg drømmer om å kunne løpe, og som vil gjøre meg til ultraløper. For meg handler det om en kombinasjon av å finne fantastisk natur og opplevelser, og samtidig presse seg selv litt forbi komfortsonen og bli stadig sterkere.

I flere år har jeg forsøkt å inkludere styrketrening også i treningshverdagen min, men med sørgelige resultater. Hver gang starter jeg ved friskt mot, men så dør det sakte, men sikkert ut etter hvert. Jeg kjeder meg rett og slett med å gjøre styrkeøvelser i et treningsstudio, og jeg har ikke funnet noen måte å tvinge meg selv til å likevel vedlikeholde det for kroppen sin del. Ja, så da må man prøve noe nytt. Jeg fant til slutt ut at jeg ville gi crossfit en sjanse. Kanskje kunne det hjelpe meg i gang med den styrketreningen jeg så sårt trenger.

Jeg merket at jeg var litt over gjennomsnittet nervøs for de harde øktene, men jeg bet tenna sammen og møtte opp på CrossFit Kristiansand. Den første overraskelsen var hvor fokusert de var på teknikk og på å trene riktig. Jeg måtte gjennom et detaljert grunnkurs der jeg lærte alt fra «innlysende» kunnskap som teknisk god utførelse av knebøy og til avansert teknikker innen olympisk vektløfting. I tillegg lærte de meg hvordan alle øvelser kan skaleres etter nivå og styrke, og at skader er noe man kan trene rundt. Jeg husker selvfølgelig ikke alt fra dette kurset i etterkant, men det er ikke så farlig. Med maksimalt 12 personer på hver trening, får jeg mer enn nok pirk på at jeg lar knærne mine dette inn under knebøy eller annen teknikkjustering. Og det nytter ikke å gjemme seg vekk. Trenerne kan navnet ditt og følger med på deg. Èn ting er teknikk og oppfølging av trenere, men konkurransefokuset kan være noe skremmende. Selv om folk på treningen kommer i veldig mange ulike fasonger, så tenker jeg at alle er sterkere og flinkere enn meg. Og de kommer sikkert bare til å se ned på meg som er stor og utrent. Men dette sitter bare i mitt hode.

Realiteten er at i det øyeblikket klokka startes og musikken settes på under en crossfit-økt, forsvinner alle inn i sin egen treningsboble. Man er i samme rom og du kan kjenne på adrenalinet, svetten og besluttsomheten som oser i rommet, men ingen har ork til å tenke på noe annet enn sine egne arbeidsoppgaver. Og crossfit-ere bryr seg ikke om hvor mange vekter du har på stanga, men hvilken innsats du legger ned når du løfter den. Min kropp og form betyr ingenting – det som betyr noe er hva jeg gjør med det. Og om jeg gir alt på trening, så får jeg genuine high fives på lik linje med alle andre, og skryt for innsatsen. For konkurransemiljøet i crossfit er på treningene ikke mot hverandre, men mot deg selv. Og trenerne og de som trener sammen med deg, er din største heiagjeng for at du hver dag skal vinne litt mer over deg selv.

Det er fort gjort når man er overvektig å anta at mennesker rundt deg ser ned på deg og bare vil riste på hodet av deg dersom du forsøker å trene. Det finnes sikkert noen få idioter som er slik også, men min erfaring er at de aller fleste mennesker heier litt ekstra på oss. Jeg har vært på løpetur og fått high five av fremmed løper som passerte. Enten jeg løper, orienterer eller trener crossfit, så får jeg uendelig mange tomler opp og bra jobba! Jeg får nesten ufortjent mye respekt bare fordi jeg presser meg og utfordrer meg selv til tross for en stor kropp og dårlig form.

Treningen min har gått noe opp og ned, og det er mange grunner til det. I 2016 var jeg i godt driv med løpinga og fullførte både Berlin halvmaraton og et 25 km fjelløp i Tromsø. Så smalt det og jeg ble liggende med prolaps og utstrålende intense smerter i beinet. I nesten seks måneder var jeg satt ut av spill og klarte ikke en gang å sitte eller stå. Som en ekstra bonus, la jeg på meg ti ekstra kilo på slutten av sykdommen da ingenting virket.

Jeg hadde vel nesten alle unnskyldninger til å ikke løpe før kroppen var bedre, men jeg liker ikke unnskyldninger og nektet å la det definere meg. Selv om mye muskler og mesteparten av kondisen var borte, fortsatte jeg med løpinga. Heldigvis fant jeg at noe av seigheten og utholdenheten fortsatt var der, så jeg bygde videre på det. Sånn midt i den verste prolapsperioden, så gikk jeg også offentlig ut med at jeg skulle løpe maraton under Sommerløpet 19. august 2017.

Det var jo langt fram, og det skulle jeg fint kunne trene meg opp til. Jeg trente, men kroppen brukte lengre tid enn jeg trodde. Så da Sommerløpet nærmet seg, innså jeg at jeg egentlig burde hatt minst tre måneder til med trening. Likevel, jeg var klart over at jeg fysisk og mentalt ville være i stand til å fullføre, og Sommerløpet reklamerte med at man kunne bruke hele dagen. Da kunne jeg ikke trekke meg, og jeg bestemte meg for å fullføre uansett.

Jeg visste det ville bli tungt. Jeg visste det ville ta lang tid. Jeg visste det ville gjøre vondt. Men jeg visste også at jeg ville være i stand til det. Etter råd fra Øystein Sylta, la jeg en plan om å veksle mellom å løpe og gå. Jeg løp den første runden på 7,2 kilometer, deretter gikk jeg én kilometer og løp fire kilometer hver runde resten av løpet. For dere som så meg, så skal det sies at man etter hvert fint kunne gå ved siden av mitt løpesteg, men det er ikke så viktig. Jeg løp!

Med medaljen om halsen etter fullført maraton. Foto: Finn Kolstad

Gjennom hele løpet ble jeg båret fram av heiing fra forbipasserende løpere, funksjonærer og andre i gatene. Jeg følte hele Kristiansand var på mitt lag, og ikke minst da jeg kom i mål og ble varmt tatt imot av løpsgeneralen selv, Finn Kollstad, og en haug med andre mennesker. Jeg brukte hele 7 timer og 22 minutter på å fullføre, men jeg er nå maratonløper. Jeg vant en kjempeseier over meg selv, vinterens sykdom og min overvekt – og hele Kristiansand heiet meg fram. Det er rett og slett ganske rått.

Så om du er utrent og/eller overvektig: Vær så snill ikke gjem deg bort. Vit at det finnes mange mennesker som bare venter på å få lov til å være heiagjengen din. Finn det som trigger deg, sett deg et mål og følg planen. Det å vinne over seg selv er helt rått – hver gang!

Les også:

– Før klarte jeg ikke løpe en kilometer. Nå skal jeg snart stille i maraton. 

– Hele kroppen er vond, men jeg skal jo fullføre