Ultraløperen Svein Erik Bjorvand (47) fra Kristiansand på vei de 85,7 kilometerne fra Milngawie til Tyndrum i Skottland sist helg. Han fullførte på tiden 10.51,38 timer. Foto: Monument Photo.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Mareritt i de danske skoger og mental opptur i det skotske høylandet

I år har jeg virkelig fått erfare hvor vondt og godt et ultraløp kan fortone seg.

For seks år siden syklet jeg for første gang til Hovden. Dette gjorde jeg tre år på rad før jeg fant ut at løping var det jeg likte best, ikke minst fordi det tok vesentlig mindre tid i en travel hverdag. Trodde jeg. Helt til jeg kom i ”dårlig” selskap i ultraløpermiljøet i Kristiansand Løpeklubb.

Fra korte, familievennlige treningsøkter på ca en time, ble etter hvert treningshverdagen preget av tre-firetimersøkter i gjørme, snø, regn og en gang innimellom til dels fine værforhold. Diskusjonen omkring helseaspektet ved trening forsvant en gang ved deltakelsen i mitt første halvmaraton, og noen vil kanskje hevde at det jeg holder på med heller er et rop om hjelp.

Noe av forklaringen ligger selvsagt i det ”dårlige” selskapet ultraløpermiljøet er. Løpere er generelt hyggelige mennesker, men det virker som jo lenger de løper, jo triveligere er de. Like barn leker best heter det, og det å være sammen med andre likesinnede gir en slags følelse av normalitet i noe som andre finner temmelig ekstremt.

Ypperlig ultramiljø

Thomas Øderud er en av disse trivelige folkene som løper fryktelig mye og langt. Egentlig en litt stillfaren herre, men med en egen evne til å trekke folk med seg på det han driver med. Fra å være en sær liten klikk i Kristiansand Løpeklubb har det blitt et skikkelig miljø som driver med lange løp i klubben. Det har resultert i at klubben har vært en av de største deltakerklubbene i ultraløpet The Highland Fling i Skottland de to siste årene.

Og nettopp det 85,7 km lange The Highland Fling, som går fra Milngawie til Tyndrum, var altså ett av de løpene disse ultraløperne mente jeg absolutt burde delta på.

Dette bildet er fra KrsUltra 60 km-gjennomløpingen tidligere i år. Fra venstre: Svein-Tore Nilsen, Kari-Anne Kverneggen, Charlotte Aspholm, Trine Holmer-Hoven og meg. Bildet er tatt på Slettehei, ca 35 km ut i KrsUltra-traseen. Foto: Privat.

”Klarer du en maraton, klarer du en ultra” og ”det er mye hardere å løpe maraton enn å løpe ultra” var salgsargumentene. Etter å ha feiget ut i 2016 på grunn av manglende tro på eget treningsgrunnlag og psyke, gjorde rapportene og bildene fra mine løpervenner som slet seg gjennom 2016-utgaven av The Highland Fling sitt til at jeg ikke så noen vei utenom. Det var bare å gi etter for et massivt press om å melde seg på.

Etter å ha erklært på ære og samvittighet at jeg var fysisk og mentalt ved mine fulle fem, ble påmeldingen sendt. Jeg skal være så ærlig å si at jeg hadde et ørlite håp om at jeg ikke skulle nå opp i loddtrekningen, men da det kom meg for øret at nevnte Øderud hadde sørget for at alle påmeldte fra Løpeklubben fikk plass, var det bare å legge seg i selen for noe som er så langt utenfor komfortsonen som det nesten er mulig å komme.

Grusom generalprøve

Heldigvis ble vinteren 2016/17 en av de dårligste skisesongene jeg kan huske. Med andre ord, tilnærmet perfekte forhold for lange og seige løp i heiene rundt byen. Og dette sier jeg som egentlig elsker å gå på ski. Men akkurat denne vinteren kan man jo lure på om høyere makter la til rette for at noe som i utgangspunktet virket fullstendig umulig faktisk ville kunne la seg gjennomføre.

Som en skikkelig treningsøkt underveis deltok flere av ”ultragjengen” på The Silva Night Owl Trail, et 42 km langt nattløp i de dype danske skoger som utviklet seg til det rene marerittet i nattemørket.

Jeg har aldri hatt så vondt, så mye kramper og så mange og dystre tanker om å bryte et løp. Men som mine gode venner kunne berolige meg med, så god fysisk og mental trening med tanke på et ultraløp ville man aldri kunne oppnådd med en vanlig treningsøkt. Så fikk det heller være at lårene ikke var i normal gjenge før nesten en uke var omme.

Fremdeles var jeg imidlertid ikke ”ekte” ultraløper, mer å regne som en ”hangaround” i miljøet. Derfor var det en gylden anledning til å gjøre slutt på lærlingstatusen ved å løpe gjennom den 60 km lange KrsUltra-traseen som funksjonærløp fire uker før The Highland Fling. For en opptur! OK, det gikk svært rolig og greit, men tanken på at hvert skritt jeg tok fra 42,2 km og utover var pers, holdt beina i gang og verden var lys og vakker. Etter dette forsvant noe av frykten for fiasko og elendighet i Skottland og jeg kunne ta påskeferie med bare en liten nervøs murring i magen.

Fin flyt

Det fine med ultramiljøet er nettopp folkene. Reisen over til Glasgow sammen med en så super gjeng bidro til å holde sommerfugler og dystre tanker i sjakk. Først da drosjen ankom startområdet i Milngawie lørdag morgen gikk det opp for meg for alvor hva det var jeg skulle gi meg i kast med. De første milene forsvant heldigvis lett og fint av gårde.

Ved godt mot! Foto: Mark Dawson

Tidsskjemaet holdt, og flyten var god. Jeg skjønte etter hvert at det kunne bli tungt å holde opprinnelig plan, og begynte heller å fokusere på å gjennomføre med den gode følelsen.

Stadige oppmuntringer og tilrop av typen ”well done” fra turgående skotter, og fremragende service på sjekkpunktene bidro til å gjøre turen til en opplevelse. Det er en fryd å være turist i Skottland, og om mulig en enda større glede å være løper i dette vakre landet!

Akkurat det psykiske er noe av det som virkelig fungerte for meg i dette løpet. Jeg var aldri mentalt i kjelleren, og jeg hadde hodet med meg under hele løpet. Tanker om å bryte var jeg aldri i nærheten av. I tillegg hadde jeg god kontroll på næringsinntak og drikke, og unngikk krampene som plaget meg så fryktelig under nattløpet i Danmark. Jeg brukte en time lenger enn mitt mest optimistiske anslag, men hadde en god opplevelse underveis til tross for at det ble et skikkelig blodslit.

Endelig målgang! Foto: Stuart Macfarlane.

Sekkepiper ved målgang

De to siste milene var stort sett i oppoverbakke, og det ble mye gåing på slutten. 300 meter fra mål hørtes sekkepipen (heldigvis ikke harpeklangen – og ja, jeg tror jeg skal opp og ikke ned…) som annonserer målgangen, og oppløpet på rød løper føles som rene triumfferden med ivrige skotter med bjeller og klappsalver for alle slitne løpere som vagget, løp eller vraltet seg over målstreken. Sliten, men lykkelig ble jeg oppvartet av mine løpervenner som sørget for drikke og mat og oppmuntrende ord. Man kan jo ikke annet enn å bli glad i sånne folk!

Det sies at ultraløp gjennomføres like mye med hodet som med beina. Jeg fikk bekreftet det for egen del denne helgen. For meg ble dette en like stor opptur mentalt som rent fysisk.

Lykkelige etter endt innsats i Skottland. Fra venstre: Harald Krogh og Anders Lindell, Romerrike Ultraløperklubb, Svein Erik Bjorvand, Charlotte Aspholm, Kari-Anne Kverneggen, Raymond «Superray» Fosse, alle Kristiansand Løpeklubb, Victoria Engebretsen, Rye SK, Lars Hefte, Trine Holmer-Hoven, Svein-Tore Nilsen og Kenneth Østensen, alle Krs Løp. Ikke på bildet: Thomas Øderud, Maria Hefte og Jakob Kallevik fra Krs Løp .

Nå er det hvile og restitusjon og gode gåturer i Jegers med kone og hund noen dager før jeg så smått begynner å forberede meg til Farsund Maraton i slutten av måneden. Et trivelig løp som har noe av rammen rundt løpet til felles med The Highland Fling – hyggelige og blide mennesker som bare gjør det beste de kan for å gi deg en god løpsopplevelse! Og – i likhet med The Highland Fling – en fantastisk flott løypetrasè i enestående vakker natur.

For øvrig bestod gruppen som reiste til Skottland sammen av 11 løpere fra Kristiansand Løpeklubb, samt tre løpere fra Romerike Ultraløperklubb og Rye SK. En god blanding av erfarne og uerfarne ultraløpere, og alle gjennomførte løpet med glans. Det må nevnes at Thomas Øderud ble nr 19 totalt, Trine Holmer-Hoven ble nr 2 i aldersgruppen K40 og Svein-Tore Nilsen ble nr 3 i aldersgruppen M50. Sterke prestasjoner, og en fin fjær i hatten for Kristiansand Løpeklubb.