Grimstad-bosatte Lise Raven Lothe (49 år, nummer to fra venstre) sammen med Bente Rist (fra venstre) fra Lillesand og kristiansanderne Janne Thorstensen og Anette Ekberg Sørensen. Bildet er tatt etter at denne kvartetten fra Masør satte verdensrekord på 4x50 meter medley kortbane i Fredrikstad i mars i år med tiden 2.09,76 minutter i aldersgruppen kvinner 200-239 år. Lothe har doktorgrad i nevrofysiologi, svømmer 15-25.000 meter i uka og sikter mot nye medaljer i masters-VM i Budapest senere i august. Foto: Stefan Skymoen.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Rekorder skal ikke has, de skal tas

Etter 35 svømmerekorder i veteranklassene er det først og fremst idrettsgleden som gjør at jeg håper å kunne konkurrere også som 100-åring.

Hvorfor i all verden trener jeg svømming? Hva er det som får en 49-åring til å fortsette i en sport som de fleste forlater før russetiden? Svaret er i grunnen enkelt. Jeg får gjøre noe jeg mestrer og duger til i et fellesskap hvor jeg har muligheter til å påvirke mitt eget liv i en positiv retning. Som ung utøver syntes jeg det var underlig når enkelte av mine konkurrenter, også de som var bedre enn meg, gråt bitre tårer etter dårlige løp. Prestasjonspress fra foreldre, trenere og andre er en dårlig motivator. Å nå realistiske mål som du setter selv gir mestringsfølelse. Svømming er noe jeg kan, og kan godt. Å få holde på med en aktivitet som gir mestringsfølelse, betyr mye mer enn rekorder og medaljer.

Dette bilder er tatt i bassenget i Møglestu i 1983. Flere har fortsatt med svømming, både som mastersvømmere og som trenere: Bak fra venstre: John Heddeland (trener), John Syvertsen (trener), Stig Johansen, Stoebner, Geir L. Olsen, Conny Furuhovde, Oluf Geheb. Foran fra venstre: Anette Sørensen, Lise Lothe, Lars Ivar, Hans Jacob Stoebner (trener), Hilde Glendrange, Hilde Ytre-Hauge (dommer) og Kjetil Eriksen. Foto: Privat.

Jeg er en av de yngste og eldste medaljevinnere i svømme-NM gjennom tidene. Er jeg unntaket som bekrefter regelen om at de som debuterer tidlig, gir seg før de når toppen? Eller finnes det en formel for å beholde lidenskapen for svømme-sporten? Det første NM-gullet kom svært overraskende da jeg var 13 år og den siste like overraskende som 30-åring. De imellom husker jeg dårlig, men fra Medley.no kan jeg lese at jeg har tatt 24 medaljer i NM, hvorav 14 gull mens jeg svømte for Fauske Svømmeklubb i perioden 1981-1998. Selvfølgelig er det gøy å havne øverst på resultatlistene, men det er ikke prestasjonene som gjør at jeg har fortsatt med trening etter at kroppen har nådd sitt fysiske toppnivå.

Den eldste mest populær
Det er fint å ha noe å strekke seg etter. I mastersvømming konkurreres det i 5-årsklasser fra 25-29, 30-34 og videre oppover til 100+. De mest imponerende prestasjonene er i de eldste klassene. For eksempel 95-åringen som svømte 100 meter butterfly under Masters Games på New Zealand i april. Etter en liten pause i vendingen, som varte så lenge at publikum var redd for at hun skulle bryte eller trengte medisinsk hjelp, gjennomførte hun løpet. Min klubbvenninne Janne Thorstensen vant sin mye yngre klasse i øvelsen, men det er 95-åringen som smilende kom i mål etter 6, 5 minutter til jubelbrus fra publikum vi kommer til å huske best.

Mitt mål med konkurranse er å kunne stille til start i klassen 100+. I tilfelle jeg blir dement og skulle glemme denne målsetningen, så har jeg alliert meg med noen 30 år yngre svømmere som har lovet meg både å melde meg på, hjelpe meg til start og minne meg på hvilken svømmeart jeg skal svømme hvis jeg fortsatt lever i 2067.

Dette bildet er tatt i Master-VM i 2012, rett etter at Ulla Hurula og jeg satte nordisk rekord på 200 meter rygg. Foto: Tim Raven.

Jeg er så heldig å få være svømmende trener for A-gruppa i Grimstad Svømmeklubb. Ungdommen gir meg pes på trening og jeg får mulighet til å trene mer enn jeg ellers ville tatt meg tid til. Det er fantastisk hyggelig å få innblikk i dette flotte ungdomsmiljøet, og jeg håper at jeg er med på vise at det er mulig å fortsette med trening og konkurranse til man er godt voksen og etter at man har fått barn. Vi har til og med en bestemor med på stafettlaget mitt som tok gull i Master EM i fjor og på laget som satte verdensrekord på 4×50 medley i år.

I masters-miljøet er det plass til alle. Bredden er stor og samtidig er det skarp konkurranse i toppen. Under EM-master i London var vi 80-100 deltakere bare i min årsklasse på hver av ryggøvelsene, og briten som slo meg på 200 meter rygg svømte på 2.24 – en tid som de fleste 30 år yngre utøvere vil ha problemer med å matche.

Et annet eksempel på hard konkurranse opplevde jeg under VM-master i 2012. Da satte Ulla Hurula og jeg nordisk rekord på 200 meter rygg i samløp med identisk tid og delt 3. plass. Med litt vemodig godfølelse forbedret jeg denne tiden og ble alene på rekordtoppen før jeg forlot årsklassen i fjor. Trening med GSK resulterte i at jeg svømte inn til enda raskere tid på øvelsen og tok gull under Master Games i ny klasse i år.

Seig juniorrekord
Muligheten til å se om jeg kan svømme raskere enn det jeg gjorde før inspirerer meg til fortsatt å delta på stevner. Ny klasse gir nye muligheter. Ved siste opptelling hadde jeg 35 master-rekorder, hvorav 18 nordiske, tre europeiske og en verdensrekord. De åtte aller gjeveste er fra stafett. En glede har den underlige egenskapen at den blir større av å deles. Rekorder skal ikke has, de skal tas. Jeg gir dem gjerne i fra meg. Juniorrekorden min fra 1984 på 200 rygg meter sto i 28 år. Det er for lenge.

Frra treningsleir på Calella sammen med Vågsbygd svømmeklubb med Geir Torstensen og Petter Gramvik som trenere. I vannet er masterssvømmerne Anette Sørensen, jeg, Ann Kristin Riiser, Janne Thorstensen og Marianne Fuglestveit. På kanten Geir Torstensen. Foto. Petter Gramvik.

Å svømme raskest i klassen er gøy, men heller ikke det er nok til å motivere for timer med trening. Trening i seg selv må være gøy. Som trener passer jeg på å lage programmer for svømmerne mine som gir rom for samtaler. Det er utrolig hvor gode svømmerne blir på «twitter»-samtaler i en 30×50 serie.

Verdensproblemer kan løses bare man har ti sekunders pause hvor man rekker å si til de andre i banen det som en har tenkt ut i løpet av den foregående 50-meteren. Historier kan ta flere hundre meter å fortelle. Dette er en samtaleform som alle svømmere kjenner igjen. Det sosiale livet rundt treningen gir samhold og vennskap både i hverdagen, på treningsleir og på stevner.

Slike vennskap varer livet ut og er magneten som trekker gamle svømmere til Masters-NM. Her er det banketten som er den viktigste øvelsen, og hvor alle er vinnere.

I et godt treningsmiljø er det vel så viktig å ha venner som det er å ha noen å konkurrere med på trening. Derfor er miljøskapere viktige å ta vare på. Klubber som har flere treningsnivåer og tar vare på svømmere som ikke ønsker å konkurrere, men som liker å trene, beholder og kan utvikle talentene til de som ønsker å konkurrere. Jeg har «sluttet» flere ganger i min svømmekarriere, og årsaken har alle gangene vært manglende miljø. Når jeg har begynt igjen, har det alltid vært fordi jeg har funnet nye «lekekamerater» som er like glad i vann som jeg.

Gode gener
Svømmeklubber verden over tar imot gjester med åpne armer. I vinter fikk jeg trene med Potomac Masters Swimming Club mens jeg var på konferanse i Washington og i vår fikk jeg mulighet til å trene med min gamle klubb på Fauske og med Bodø svømmeklubb da jeg var på besøk hos min gamle mor, som for øvrig satte norsk rekord på 50 meter rygg i klassen 65-69 på slutten av -90 tallet.

I Master Sørlandet er vi en fin gjeng som trener regelmessig og reiser på leirer og stevner sammen. I forberedelsene til VM i Budapest i august har fem av oss vært på treningsleir i Calella. Laget har medaljehåp i øvelsen hvor vi er verdensrekordholdere på kortbane. Sesongens høydepunkt er 10-årsjubileumet for klubben med tur til Skagen. De beste turene har vært med et stort støtteapparat som til VM i Italia hvor vi var 20 utøvere og et støtteapparat med 30 familier og venner, hvorav to kiropraktorer, nemlig Pernille Irgens og Tim Raven.

I master-VM på langbane i Budapest 14.-20 august har vi fire fra Masør som satte verdensrekord på kortbane i mars medaljesjanse på 4×50 meter medley. Sist vi svømte det, i Aquarama Open, var vi 1,7 sekunder bak verdensrekorden. Vi kan også gjøre det bra på 4×50 meter fri hvor vi har europarekord i kortbane. Ellers skal jeg svømme 50, 100 og 200 m rygg og 400 m fri i VM. Målet er å svømme fort!

Store treningsdoser på 80-tallet ga frafall fra sporten og mange utøvere hadde skader og plager. Selv hadde jeg skulderplager og forsøkte alt fra fysioterapi til alternativ behandling mens jeg var på landslaget. Til slutt fikk hjelp av hos kiropraktor. Det ble også til et karrierevalg. Svømming er en direkte årsak til at jeg ble kiropraktor. Interessen for muskel-fysiologi inspirerte til videre forskerkarriere og doktorgrad i nevrofysiologi. Kunnskap om kroppens fysiologi, tåleevne og restitusjonsprosesser kommer til god nytte når jeg skal trene både meg selv og andre.

Fornøyd etter nok en distanse i 2012-VM. Foto: Tim Raven.

Trener smartere enn før
Av og til får jeg spørsmål om hvorfor jeg trener så mye som jeg gjør. Alt er relativt, svarer jeg da. På -80 tallet trente vi 70-100.000 meter i uka. Til sammenligning er det lite med mine 15-25.000 meter i dag. Nå trener utøverne mye smartere enn det vi gjorde den gang. Det gir resultater. Det er større fokus på overføring av basis- og stabilitetstrening til riktig svømmeteknikk som sammen med fysiologiske optimale treningsintensiteter både gir bedre resultater og mindre skader. Styrketrening og smidighetstrening får jeg som treningsgleder i Friskis&Svettis – et treningstilbud helt uten konkurransekrav, og hvor treningsglede er eneste treningsmål.

Heiagjengen til Masters Sørlandet er god å ha! Foto: Tim Raven

Skulderplagen melder seg fortsatt i perioder hvor jeg trener lite eller hvis jeg ikke holder fokus på god teknikk når jeg trener. Men trening er ingen tvang, det er ikke slik at jeg må trene. Jeg vil trene fordi jeg får så mye mer ut av livet når jeg er godt trent. Mitt mål med trening er å være i god nok form til å kunne løpe gjennom en flyplass for å rekke et fly uten blodsmak i munnen. Det har jeg forsøkt, og det vil jeg ikke oppleve igjen.

Her er jeg under oppstigningen av Pedraforca i Pyreneene i juni 2017. 2506 meter loddrett etter 2500 vannrett morgentrening. Jeg var en smule støl i beina de neste dagene. Foto: Jakob Lothe.

Jeg vil også kunne ta fysiske utfordringer på strak arm, gå toppturer, padle eller dykke, uten å måtte trene meg opp til det. Konkurransesvømming er bare et virkemiddel som gir meg noe å strekke meg etter – god fysisk form er målet.

Så hvorfor holder jeg fortsatt på med svømming? Svaret er at trening gir frihet til å delta fullt ut i det livet har å by på samtidig som det gir god helse, mestring og ikke minst tilhørighet til et sportslig miljø som alltid ønsker meg velkommen.