Dina Treland fra Flekkefjord gjør en fs tailpress på snowboardet. Foto: Tim Schiphorst.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Se sørlendingens syke snowboardtriks

Eks-norgesmester Dina Treland (30) imponerer med "det kanskje mest hardcore trikset gjort av en norsk jente på en streetrail".

Treland ble nylig tildelt prisen «årets kvinnelige part» på Snowboardawards, grunnet triksene hun utfører i jentefilmen Tres Hard. I juryens begrunnelse står det følgende:

«Cab 50/50 ned en gigasvær multikink går inn i boka som kanskje dét mest hardcore trikset gjort av en norsk jente på en streetrail. Slik setter Dina punktum for et solid segment i Tres Hard – det feminine svaret på Deja Vu eller Videograss. Parten er beviset på at Dina har mer å tilby enn et hjerte som brenner for snowboard – når det kommer til stykket er hun også en av de mest kaldblodige killerne gata har sett.»

Her kan du se Treland utfolde seg i Tres Hard, laget av det amerikanske filmcrewet «Too Hard». 

Tres Hard – Dina Treland & Maria Bertram Thomsen from danyale patterson on Vimeo.

Lokalsporten har bedt Treland skrive om sin lidenskap for snowboarding. Dette skriver hun:

Dina Treland heter jeg. Jeg er 30 år gammel og kommer fra Gyland, ei koselig lita bygd utenfor Flekkefjord. Jeg driver med snowboard. Da jeg begynte å kjøre snowboard for omtrent 15 år siden, ble snowboardere forbundet med slappe folk som bare satt rundt i bakken og røykte. Snowboard var nærmest synonymt med hasj, tagging og døgenikter, i alle fall der jeg kommer fra. Nå har snowboard blitt like stuereint som langrenn, og de kjørerne som konkurrerer på høyt nivå er blant de idrettsutøverne som tilbringer mest tid på Olympiatoppen. Til tross for at jeg ikke røyker noe som helst, og ikke engang er så glad i å feste, ønsker jeg meg tilbake til den tiden der snowboarderne var rebeller, og folk flest ikke kjente til navn som Norendal og Sandbech. Hvorfor?

Foto: Eirik Nesse.
Foto: Eirik Nesse.

Når jeg nå forteller folk at jeg driver med snowboard, er det som regel mange av de samme spørsmålene som går igjen. Satser du? Hvordan trener du og hva trener du mot? Er det lenge til neste konkurranse? Ja, jeg satser, jeg må jo det for å komme høyest mulig på hopp, eller for i det hele tatt å komme meg opp på railsa vi kjører. Jeg trener styrke, kondisjon og en del bevegelighet. Dette fordi jeg liker det, og det gjør at jeg føler meg frisk og sterk. Trener litt ekstra for å kunne ta i mot harde landinger også. Som alle andre trener jeg selvsagt mot strandsesongen. Om det er lenge til neste konkurranse? Ja.

Jeg pleier ofte å forsøke å unngå snowboard som samtaleemne fordi folk som ikke kjører snowboard selv sjelden skjønner hva det er jeg faktisk driver med. På samme måte har jeg forsøkt å vri meg unna en del henvendelser fra media som denne. Spørsmålene dreier seg om konkurranser, toppidrett og satsing. Når jeg nå fikk denne åpne muligheten til å forklare meg bestemte jeg meg (etter å ha prøvd å si nei noen ganger) for å benytte anledningen til å forklare folk hva snowboard er for meg!

Da jeg begynte å lære meg en del triks på snowboard, var det en naturlig retning å begynne å konkurrere. Det er det det er tilrettelagt for, og det som er forventet. Toppidrettsgymnas, landslag og media har gjort at dette er den enkleste veien å gå. Ivrige foreldre vil at deres barn skal bli den neste store stjernen, og drar de dermed vekk fra Ipaden og ut i bakken. Klarer du backflip, skal du få lov til å ta en liten pause etterpå. For noen uker siden var jeg trener på en snowboardcamp, der en av foreldrene var misfornøyde med at datteren på ti år hadde brukt tida på å kjøre pudder i skogen i stedet for å trene på å hoppe. Denne jenta smilte fra øre til øre etter hver puddertur i skogen, og spurte etter hver tur om vi kunne kjøre mer der framfor å dra tilbake til parken (parken er et område i bakken hvor man finner hopp og rails). Et flertall av de som blir pushet mye av foreldrene, og som har foreldrene stående på sidelinjen når de er på snowboardtrening går som regel lei etter et par år uansett. Tusen takk mamma og pappa for at dere lot meg jobbe litt for det da jeg ville kjøre snowboard! Jeg kjørte tidligere mye av norgescupen, og også en del store internasjonale konkurranser. I starten kjørte jeg de konkurransene som tilfeldigvis ble arrangert der jeg var, mens på slutten reiste jeg verden rundt for å delta i de store konkurransene. Jeg har flere seirer i norgescupen, samt et NM-gull i slopestyle, og 15 plass i slopestyle-VM på hjemmebane i Oslo, som var den siste store konkurransen jeg deltok i.

Det er vanskelig å forklare hva som gjør at jeg ikke ønsker å konkurrere. Selvsagt, hadde jeg vært like god som de aller beste hadde jeg sikkert fortsatt, det er nok utrolig gøy å stå på pallen under X-games eller OL, men det er ikke den motivasjonen jeg har. Min motivasjon for å kjøre snowboard er bare å ha det gøy, enten med gode venner eller alene, å nyte snøen og naturen, og å få til triksene på en måte som føles bra.

Jeg synes på ingen måte at det er feil å konkurrere. Jeg satt mandag og så på finalene i X-games, og fy søren så flinke de kjørerne er! Men det mangler mye personlighet i kjøringa. For meg blir det litt kjedelig i lengden når det er de samme triksene som går igjen hele tiden, uten noen kreativitet (med unntak av én kjører, som dessverre ble slaktet av de norske kommentatorene for å velge en annerledes måte å kjøre railseksjonen på). Dagen etter er Internettet fullt av klager over at det var feildømming. I mine er det ikke feil dømming, men derimot feil å dømme snowboard. Det ene trikset er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, og alt avhenger av øyet som ser. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er bra og dårlig, og det er dette som gjør snowboard så unikt, og som vi bør sette større pris på i stedet for å klage over!

Så var det det jeg driver med da. Jeg driver med filming. Som stuntdame da, eller? Nei. Snowboardfilmer er en veldig stor del av snowboardkulturen. Etter Internettets store inntog lastes det daglig opp bøttevis med se-hva-jeg-har-lært-meg-videoer, men det er ikke dette jeg tenker på med filming. En filmpart blir jobbet hardt med gjennom en hel sesong for å få det som man vil ha det. En hel vinter for mine ett-og-et-halvt minutt. Et triks gjort i en snowboardpark viser ikke særlig mer enn bare et triks, og er lite verd i mine øyne. Når jeg sitter på toget, sitter jeg ofte og stirrer ut av vinduet i håp om å finne en kul spot. Når jeg går på gata, ser folk rart på meg idet jeg stiller meg opp og tar bilder av en trapp og et rekkverk. Selvsagt gjør de det. Folk skjønner jo ikke at det er fordi jeg vil kjøre snowboard der når vinteren kommer. Det dreier seg om å se muligheter overalt, og bestemme seg for hvilket triks man mener at ville vært kult å gjøre på forskjellige steder. Å kopiere det andre har gjort er det ingen som blir imponert over. Vi har ikke med oss proteinpulver og restitusjonsdrikker. Det er ikke toppidrett, men noe vi gjør kun på grunn av gleden for selve aktiviteten.

Å kjøre street, som vi kaller det, stiller store krav til vilje, motivasjon, tålmodighet og kreativitet. I helga brukte jeg to hele dager på å få til en rail, og det ble allikevel ikke helt som jeg ville ha det. To dagers arbeid for et filmklipp på rundt åtte sekunder. Men det er verd de to dagene! Når Fædrelandsvennen spør meg om hva jeg har oppnådd på snowboard, ser jeg på filmparten min fra i fjor, og da spesielt det siste trikset, som enormt mye større enn noen av resultatene mine fra konkurranser. I konkurransene gjør man jo bare mer eller mindre de samme tingene som konkurrentene uansett, enten med en 180 eller 360 mer eller mindre, eller med en annen grab, og alle kjører på de samme elementene. Når man skal filme street må man ut og finne noe eget.

Dina Treland gjør en  cab 180 50-50. Foto: Preben Stene Larsen.
Dina Treland gjør en  cab 180 50-50. Foto: Preben Stene Larsen.

Etter å ha forsøkt å forklare folk det med filming kommer som regel spørsmålet du som leser kanskje også tenker nå. Er det noe penger å tjene på filminga da? Ja, for mange så er det det. Jeg tjener ikke et øre. Jeg får riktignok det jeg trenger av utstyr fra snille sponsorer som jeg ikke hadde greid meg uten, brettet blir tross alt ganske ødelagt av å kjøre rundt på rekkverk og murer i byen der det er lite snø. Blant mange snowboardkjørere er det store målet å kunne leve av å kjøre snowboard. Hovedinntekten til de som faktisk lever av det er som regel penger fra sponsorer, og etter at energidrikkene kom på banen har det blitt ganske store summer som utbetales til de beste. Jeg tjener som sagt ikke et øre på snowboardkjøringa mi, og det har jeg kommet fram til at jeg tror jeg er glad for. Er det ikke bedre å leve for enn å leve av hobbyen sin? Jeg tenker jo ofte at det hadde vært bra med noen til å betale heiskort eller reiser for meg, men samtidig er det også positivt. Uten penger som tikker inn på kontoen må jeg jobbe hardt for å få det til, noe jeg tror at skaper større glede, og jeg har heller ingen jeg trenger å prestere ovenfor. Jeg MÅ ikke gjøre noe som helst. Har jeg ikke lyst til å kjøre en spot så trenger jeg ikke gjøre det. Og dette er vel litt av grunnen til at jeg som regel har lyst!

Tidligere i vinter kjørte vi en rail, og en eldre mann ble stående og se på. Ser jeg dere i OL i 2024 da? spurte han. Haha, nei, du gjør nok ikke det, svarte jeg uten å nevne verken at det ikke er vinter-OL i 2024 eller at jeg fyller 40 det året. Bare stå på, så klarer dere det nok! sa han optimistisk før han gikk videre. Det er dette som er blitt et stort irritasjonsmoment for meg, at nå som snowboard er blitt akseptert som en idrett, så tror alle automatisk at OL er det store målet, og at motivasjonen er å bli best. Jeg vil selvfølgelig lære mye nytt hele tiden når jeg kjører, men det er på grunn av gleden i å gjøre hvert enkelt triks. Mange unge som går på snowboardtrening på samme måte som de går på fotballtrening ønsker for eksempel å lære seg cab 540 fordi det passer inn i et run, mens jeg vil gjøre det fordi det er gøy å gjøre det. Klisjé? Kanskje det, ja. De fleste idretter er veldig målbare, og det er vel ikke så mange andre enn brettsportene der også flere profesjonelle utøvere gjør det kun på grunn av glede for det man gjør, og ikke på grunn av et ønske om å stå med en gullmedalje om halsen. Skateboard og surfing har nok vært enda flinkere enn snowboardere til å ta vare på kulturen sin. Når jeg nå ser stadig flere snowboardstjerner dukke opp diverse tv-show og snakke som roboter som leser opp sine mest korrekte svar, framfor å være seg selv, innser jeg at vi ikke lengre er opprørske rebeller. Det er vel bare en naturlig konsekvens etter at pengesterke sponsorer og media er kommet inn i bildet.
Det jeg ønsker er at folk skal se at alt ikke trenger handle om hvem som er best og hvilken nasjon som tar flest medaljer. For mange handler det riktignok om medaljene, og så lenge de synes det er gøy, er det helt topp at de har valgt den retningen. Men det betyr ikke at det riktig for alle. Det er nettopp det som er poenget mitt, at det som er rett for en person trenger ikke passe like bra for en annen. Barn og unge som starter med snowboard trenger ikke å følge den samme opplyste stien foran seg, men de kan velge å gå den veien i alle fall jeg ser på som mye morsommere. Snowboard er så utrolig mye mer enn konkurranser! Det handler minst like mye om hvem som har de største smilene når de er ute og gjør det de elsker.