Her har jeg festet grepet på min motstander. Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Her slåss familiefaren fra Kristiansand i bur

Jeg tilhører Sørlandets lille MMA-miljø, og fikk denne høsten min debutkamp i en av verdens tøffeste idretter.

Her løfter jeg min motstander Martin Apitz i MMA-kampen i danske Odense. Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.
Her løfter jeg min motstander Martin Apitz i MMA-kampen i danske Odense. Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.

En oppvekst på Rauland på 80- og 90-tallet bød på få andre idrettslige muligheter enn langrenn og scooterkjøring i vintersesongen. Til gjengjeld var kvaliteten på disse av en slik karakter at varige sportslige interesser ble etablert.  Frem til Skigymnaset på Hovden 1991 var fortsatt det meste lekpreget, og lokale karuseller samt enkelte nasjonale skirenn var målestokken. Parallelt med dette var det et lite miljø for skating sommerstid.  På dette tidspunkt var det fortsatt ulovlig i Norge å stå på et brett med hjul.  Sommeren 1989 ble forbudet opphevet, og jeg deltok i Solo Raw cup, en slags form for norgescup. Havnet der midt på treet resultatmessig.

Hovden skigymnas skulle imidlertid representere noe som for meg ble et slags veiskille hva satsning og seriøsitet angår. Her ble jeg møtt av et miljø med sterke felles interesser, lærere med bred idrettskompetanse og ikke minst et sosialt fellesskap som sammen bar hverandre gjennom både lek og tøffe treningsperioder. Jeg har fortsatt kontakt med elever derfra etter nå over 20 år.

Slo Gunde Svan i langrenn

Jeg etablerte meg i denne perioden blant topp ti i landet på juniornivå i både klassisk og skøyting. Karrieren som langrennsløper endte etter en sesong som seniorløper, da det ikke lot seg kombinere med studier og militæret. Imidlertid rakk jeg å gå Vasaloppet sju ganger og gleder meg ofte over at jeg en gang slo selveste Gunde Svan på oppløpet.
I etterkant har jeg ofte tenkt på at lærdommen jeg fikk med meg fra Hovden har gjort seg gjeldende på mange områder senere i livet, nemlig «viljen til å vinne, evnen til å sloss» (Oksa Muay Thai ordtak).

På vei inn i ringen.
På vei inn i ringen. Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.

Jeg flyttet til Sørlandet i 2002, begynte å jobbe på Eg som psykiatrisk sykepleier. Etter noen år i dvale hva organisert idrett angår, havnet jeg på Gladiators sin try-out. Amerikansk fotball ga mersmak, og jeg la inn tre sesonger på ulike posisjoner i spillet. Jeg la i denne perioden på meg 25 kg og var på det meste oppe i 108 kg. Styrke og vekt var nødvendige arbeidsverktøy i forhold til de posisjonene jeg bekledte på banen. Jeg var for øvrig ikke lenger aktuell for topp ti innenfor noen form for langrenn…
Veien fra langrenn og amerikansk fotball til det å være innestengt i et bur i Danmark kan synes langt fra opplagt ved første øyekast. Den oppleves imidlertid i etterkant som helt selvfølgelig og naturlig.

Et langt idrettsliv med både styrke og utholdenhet gjorde at jeg hadde et bilde av meg selv rent fysisk som en kar med mye kapasitet. En vennligsinnet utfordring på en gressplen sommeren 2009 tvang meg imidlertid til å nedjustere disse forestillingene.
Jeg fikk oppleve å bryte med en erfaren grappler, og opplevde med det hva det vil si å komme absolutt og totalt til kort. Jeg ble lempet rundt og dominert som en filledukke.
Veien videre var med dette for meg åpenbar.

Hektet på kampsport

Påfølgende uke oppsøkte jeg kampsportmiljøet på Oksa Muay Thai og fant der mitt neste idrettslige kall. Jeg møtte her et miljø av gutter og jenter som kombinerte fellesskap med individuell idrett på et vis jeg aldri før hadde opplevd. Oppslukende er for meg det eneste dekkende begrepet.
Det oppstår helt spesielle bånd og relasjoner mellom mennesker som daglig trener kamp mann mot mann, og samtidig gjør alt for å ivareta den andres sikkerhet. Denne respekten og ivaretakelsen av hverandre i kombinasjon med det samarbeidet som kreves for å øke sine ferdigheter utraderer alle muligheter for primadonna-/drittsekk-oppførsel.

Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.
Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.

Oksa har medlemmer med svært variert bakgrunn. Alt fra aktive utøvere innen bryting og boksing, til mer sedate kontorister. Fellesnevneren er imidlertid absolutt alltid et ønske om å bli bedre i sin idrett, ta del i miljøet, og ikke minst ha det gøy.
Etter noen år med rulling på matta meldte suget etter konkurranse seg igjen. Jeg opplevde en økende nysgjerrighet på hvordan jeg ville stå meg i en konkurranse mot ukjent motstander. Gradvis orienterte jeg meg mer og mer ut av komfortsonen og inn mot konkurransesonen. Jeg var 16 år igjen.

Norwegian Grappling League (Grappling: bryteform uten slag og spark red.anm), opprettet av tidligere UFC fighter Jon Einemo ble det naturlige målet. Over en relativt kort tidsperiode gikk jeg fem kamper i denne organisasjonen med seier i alle.
Både kampene og opptreningen inn mot stevner var spennende og lærerike, men vissheten om at det fantes et nivå til, nemlig Mixed Martial Arts lå hele tiden i bevisstheten. Kunne jeg som gift tobarns far debutere med MMA i en alder av 39? Var det utenfor komfortsonen, eller var det hinsides komfortsonen…? Ideen var skremmende stor og fjern, men den var likevel der.
Arne Næss forklarte sin klatreinteresse med at fjellet er der. Litt på samme måte var MMA der.

Forbudt i Norge

Fullkontakt MMA-kamper er fortsatt ikke lov å arrangere i Norge. Dette til tross for at de fleste andre landene i Europe nå ser ut til å ha en annen holdning til denne idretten. Man kan jo håpe at den fantastiske Cecilia Brækkus gjennom sin innsats kan åpne noen dører for oss også.  For mitt tilfelle ble imidlertid Danmark og Odense Fightergalla det mest naturlige å orientere seg mot. Dette da det tross alt er bedre å debutere i Danmark som 40 åring, enn i Norge som 50 åring.
Opptrening mot en MMA kamp genererer et helt annet sett av utfordringer enn det jeg stod overfor i forkant av grapplingkampene. Jeg skulle nå låses inne i et bur sammen med en svært godt trent motstander med både slag og spark til sin disposisjon. Samt et vell av ulike bøy-, låse- og bendteknikker han planla å anvende på min nakke, armer og ben. Kort fortalt er fallhøyden enorm om man møter uforberedt til et slikt kalas. Du får bank.

Jeg jubler for seieren. Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.
Jeg jubler for seieren. Foto: Nick Mortensen, N.E.M. Pictures.

Etter å ha solgt dette inn til meg selv som både riktig og viktig stod jeg overfor utfordringen av å selge dette inn til min familie. Jeg var rimelig sikker på at vår 17 år gamle sønn ville elske ideen, noe mer avmålt i forhold til hva min kone, fysioterapeuten måtte mene. Om hun krediterte midtlivskrisekontoen eller om hun bare så gnisten i øynene vites ikke, men grønt lys ble gitt og familieforetredende svakt middelaldrende familiemann sloss i bur prosjektet iverksatt. Vår datter på 14 år synes også ideen var god, hun spiller håndball i Våg og har ymtet frempå om å begynne med bryting fordi Heidi Løke skal ha drevet med det i sine yngre dager.
Og et fellesprosjekt ble det. Nær familie, venner, kolleger, sjef, kampsportmiljøet, nært sagt alle jeg kjenner ble på en eller annen måte involvert. Med full viten om at dette trolig var et once in a lifetime – eventyr, ble det desto viktigere å forberede seg til fingerspissene. Om man skulle tape kampen, så var det i hvert fall ikke på forberedelsene det skulle stå.

Tok av 30 kilo

Oppkjøringen bestod av mange små og store oppgaver som i sum skal sette en i stand til å yte i kamp. Utfordringene rundt disse forberedelsene genererer igjen en rekke andre utfordringer. Hvordan ha hyggelig taco-kveld med familien når min vektkutting kun åpner for kokt torsk med brokkoli? Hvordan være familiemann når man står midt oppe i sitt livs største egotrip? Hvordan få kroppen til å tåle råkjøret med trening og sparring samtidig som man skal presse kroppen ned under 80 kilo? En kropp som i grunnen var svært så lykkelig i sin 110 kilos utgave…? Hvordan holde seg skadefri nok til å kunne gå kampen? For skader får du uansett. Det være seg en avrivning i en muskel, en brukken finger, et strukket leddbånd osv. Kort sagt en haug av kroppslige reaksjoner som prøver å fortelle ditt døve øre at du har bikket 40…

En MMA-utøver går aldri smertefri inn i ringen, men forhåpentligvis skadefri nok til å yte oppkjøring rettferd. Dette var imidlertid den virkeligheten som gjaldt for Martin Apitz, min motstander også. En totalt skadefri og smertefri MMA-utøver har ikke tatt opptreningen seriøst nok og møter derfor faktisk med et handikap.
Jeg merket at kampsportmiljøet jeg er en del av her på Sørlandet tok stolthet i å hjelpe meg inn mot og gjennom kampen som lå foran meg. Gutta fra Oksa og fra Spartacus MMA, slapp det de hadde i hendene og matet på med sparring, råd og motivasjon. Bear Cave treningssenter i Vågsbygd la til rette for styrketrening for MMA. Enorme mengder svette, tårer og noe blod ble lagt igjen i gymmene på Sørlandet. Vekten gikk ned og smerteterskelen opp. Følelsen av å kjenne så mange som ønsket å hjelpe å bidra var stor, og er noe jeg i etterkant ser tilbake på med dyp takknemlighet. Du er kanskje alene i buret, men du kom dit absolutt ikke alene.

Gryende kampklar

En forsøker under forberedelsene å holde fokus på seg selv og det en selv kan påvirke. Om motstanderen er en ny Connor McGregor rett før sitt internasjonale gjennombrudd. Eller om det er en vanlig fyr med jobb og familie som trener MMA på fritiden, vet man ikke på forhånd. En må fokusere på seg selv og trene så variert og hardt som mulig. Dette for å kunne håndtere alt som kommer. Sparre med boksere, thai boksere, brytere, grapplere osv.
Sakte, men sikkert, begynte kroppen å fortelle meg at den var klar. Den var totalt utslitt, men klar. Selv blomkålørene var på plass og ropte etter kamp.
Et langt liv med variert og seriøs trening gjorde at jeg kjente kroppen min godt og forsøkte nærmest å forholde meg til den rent mekanisk. Jeg hadde klare tanker om når og hvordan jeg måtte redusere på belastningene for å kunne prikke inn en toppform. En toppform jeg håpet og planla skulle treffe meg som en bølge under innmarsjen til ringen i Odense 6. september 2014.

Innveiing til kamper foregår alltid dagen før selve kampen, men her var det samme dag. Jeg hadde ti timer fra innveiing til kamp. Dette slik at utøverne skal ha sjanse til å spise og drikke på seg et overskudd. For å nå ned i matchvekt på 79,9 måtte de siste tre kiloene svettes ut i badstue tett opp mot innveiing. Jeg hadde hele tiden med meg et apparat av aktive utøvere hjemmefra. Særlig har Mr Spartacus, Inge Paulsen og Andreas Moss vært uunnværlige. Både som kompiser, cornermenn og sparrepartner på de tunge øktene.

Om den berømmelige toppformen prikket inn i det jeg gikk inn mot kamp-buret aner jeg faktisk ikke, jeg husker strengt tatt ikke innmarsjen i det hele tatt. En blanding av dødsangst, adrenalin og pur glede krevde så mye kognisjon at minnelagringen konket helt ut. Jeg husker imidlertid at jeg så på buret på vei mot det, men lyder, stemning, kjentfolk blant publikum etc. er helt borte fra minnet.

Festet grepet

Jeg skulle mer enn gjerne skrevet en omfattende reportasje om hvordan kampen bølget frem og tilbake. Om hvordan min danske motstander og jeg slugget ut kampen med luftige haymakere og sammenbitte tannbeskyttere. Det var imidlertid ikke slik kampen spilte seg ut. Martin rushet direkte fra start med harde spark og slag. En blåveis oppdaget etter kampen vitner om at han nok også traff med deler av skytset. Hans åpne og offensive stil gjorde ham svært sårbar for det å bli tatt i bakken. Noe som skjedde etter under et minutt med kamp. Om jeg hadde griseflaks eller om kroppen automatisk innjusterte seg vites ikke, men jeg landet perfekt oppå min motstander med et grep rundt ham som jeg visste umiddelbart at han skulle slite for å komme ut av. Etter noen posisjonsjusteringer kunne trykket mot hans nakke økes til det punktet hvor han ble nødt til å markere overgivelse. Eller tap out som det heter for dem som driver med tap out… I Danmark slapp jeg det heldigvis.

Jeg har gjort meg en del refleksjoner i etterkant av denne kampen i forhold til hvordan den spilte seg ut, og hva jeg nå står igjen med. Jeg har altså gått fem Grapplingkamper og en MMA-kamp. Jeg har vunnet alle, men fortsatt hverken slått eller sparket en motstander i konkurranse. I grappling er det ikke lov, og under min MMA kamp var det hverken nødvendig eller taktisk klokt i forhold til kamputvikling. Jeg har aldri vært mentalt i kjelleren, hatt grisevondt eller på noen måte ønsket å være noe annet sted i verden enn i akkurat den kampen jeg til enhver tid har stått i. Hvor mange ganger jeg har vært i kjelleren, grått og hatet på trening er umulig å tallfeste.

Enkelte har spurt meg om det ikke oppleves utilfredsstillende å trene seg opp over lang tid med masse oppofring fra venner, familie og en selv. For så å seire lynraskt og usvett i løpet av ett minutt. Svaret er kanskje både ja og nei. Det er selvsagt gøy å vinne en kamp, men opplevelsen av å debutere som MMA fighter er så mye mer omfattende enn det å tilbringe noen minutter i ringen med en trenet motstander. For en kort periode i voksen alder med masse forpliktelser til familie og jobb fikk jeg lov til å egotrippe. Og det mens alle de jeg bryr meg om faktisk heiet meg frem.

Å få være selve spydspissen i det lille MMA miljøet som finnes på Sørlandet, det å få være ham som skulle ut i kamp. Det var meg det. Ola, ektemannen, pappaen, sønnen, langrennsløperen, sykepleieren og nå også MMA fighteren.
At kampen ble kort tar ingenting fra opplevelsen. Fightere tilbringer uansett kun en brøkdel av sin tid i kamp. Hoveddelen av kamplivet er trening, svette og tårer i kjellerlokaler med verdens beste venner.