Markus Ingebretsen fra det 1600 km lange hundeløpet Yukon Quest . Foto: Yukon Quest .
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Satser mot toppen som hundekjører

Kristiansanderen Markus Ingebretsen (23) har klart en sjetteplass i verdens tøffeste hundeløp, og lå an til medaljeplass i årets Femundløpet før det ble avlyst. 

Til Lokalsporten forteller Ingebretsen litt av sin historie: 

Som 18-åring hadde jeg en plan om å seile rundt jorda. Men båtmasten knakk i en storm etter tre måneders seilas, og jeg måtte avslutte ferden på grunn av dette forliset. Nå bor jeg langt fra noen seilbåt, og tilbringer all min tid i villmarka sammen med en haug med trekkhunder. Det er rart hvor drastisk livet kan endres på heller kort tid, og gjerne uten at man helt merker det i øyeblikket.

Fra trening med trekkhundene sist romjul:

Det var imidlertid en kar jeg kjente igjennom seiling som tipset meg om hundekjøring, «Det tror jeg du vil like». Oppvokst i Kristiansand hadde jeg blitt heller labert eksponert for langdistansesporten, eller hundekjøring generelt. Jeg hadde vel sett et hundespann i TV-serien «Canada på tvers» med Lars Monsen, men det var også det eneste jeg kunne assosiere med hundespann. At det fantes et stort miljø i Norge, og over hele verden som drev aktivt med hundekjøring og konkurransekjøring, hadde jeg ingen anelse om.

Det er fire år siden, nå vet jeg litt mer. Jeg kjørte mitt første hundeløp i 2012, det 400 km lange Femundløpet, med start og målgang i Røros. Deretter flyttet jeg til Alaska, for å lære og få mer erfaring fra de største hundeløpene i verden. I Alaska bodde jeg i to år, i et lite sted kalt Big Lake. Her deltok jeg i det 1600 km lange hundeløpet Yukon Quest (dere kan se meg på bildet fra denne konkurransen, helt øverst i denne artikkelen), kjent for å være verdens tøffeste hundeløp. Noe av det som gjør dette løpet så tøft er lange distanser og høye fjell. På det lengste er det nær 350 km mellom to sjekkpunkt. Det vil si at du må bære med deg mat, og alt du trenger i sleden for en så lang distanse. Dette resulterer i en ekstremt tunglastet slede for hundene å dra, samt lange stunder alene i villmarken.

Bildet er tatt under årets Femundløp, der jeg lå på tredjeplass før løpet ble avlyst. Foto: Privat.
Bildet er tatt under årets Femundløp, der jeg lå på tredjeplass før løpet ble avlyst. Foto: Privat.

Langs løpet krysser du også mange høye fjell. Eagle summit er det mest beryktede fjellet, her klatrer vi rett opp til himmels, hunder og hundekjører kaver i de løse sporene ett skritt av gangen. Det er ikke uvanlig at hundekjørere har endt opp med å bære en og en hund opp til toppen, og dra sleden opp til slutt. En ekstrem utfordring etter et langt løp. For meg og hundene ble det en flott 6.plass i dette løpet, og vi fullførte med 12 av 14 hunder. Kun to ble satt igjen halvveis grunnet små skulderskader. Jeg er ekstremt fornøyd med dette! Før jeg forlot Alaska, fikk jeg kjørt mange kortere løp også, med en 5.plass i Copper Basin 300 og første plass i Sheep Mountain 300 (480 km) for å nevne to. Da jeg konkurrerte i Femundløpet tidligere i februar, kjørte jeg meg opp fra en 47. plass til en tredjeplass. Da var det bare regjerende verdensmester Robert Sørli og Ralph Johannessen som lå foran meg. Dessverre ble løpet avlyst pga uvær, så jeg får aldri vite hvor bra det kunne gått.

Avhengighetsskapende

Det er blitt sagt av mange at «Hundekjøring er den dyreste avhengighet du kan få, langt dyrere en noe narkotika». For det er virkelig avhengighetsskapende. Det tok ikke mange minuttene etter jeg startet i min første jobb med trekkhunder, før jeg forstod at dette kom til å vare i mange år. Og nå sitter jeg her, med mine fire første egne trekkhunder. Fram til nå har jeg hjulpet andre hundekjørere med trening, og kjørt løp med deres B-spann, for å gi flere hunder løpserfaring. Men med mine fire hunder, og flere valpekull planlagt til våren, er jeg klar for å avle fram et eget spann, med base på Røros. Målet er gode naturopplevelser, samt og kunne konkurrere i toppen i Femundløpet og Finnmarksløpet. Et deilig dop, men som sagt dyrt. Men det er vel ikke penger som noen gang har gjort noen lykkelig, man må bare satse på at ting ordner seg etter hvert. Støttespillere og samarbeidspartnere er viktige i dagens hundekjøring, ettersom premiene i løpene er heller labre.

Bli med på fjellet

Her jeg sitter og skriver, har jeg fortsatt på meg et surt sett ullundertøy fra helgas langtur i fjellet. Jeg skulle egentlig konkurrere i Stromsund, i det 300 km lange Amundsen race. Men grunnet +8 grader og slaps i området, bestemte jeg meg for å bli her i Kiruna, og trene hundene i fjellet. Den avgjørelsen angrer jeg slett ikke på. Vi hadde en helt fantastisk tur, og fikk oppleve litt av alt.