Songdølen Anna Aase Ugland (33) sammen med barna Halvor (2) og Johannes (5). Foto: Ingvill Rimstad Simonsen
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Tidsklemmetrening

Om å tråle nettet etter inspirerende mammaer i stramme tights.

Naturen. Skauen. Her jeg går når det koker rundt meg. Når jeg trenger å nullstille meg. Når jeg har fri, eller når jeg trenger å ta meg fri. Helt siden jeg var liten, har jeg funnet en ro i den friske, klare lufta. Livet endrer seg, men luktene, og lydene i skauen er de samme som da jeg var liten. Lukten av grantrær. Av mose og lyng. Av bark. Lyden av en bekk som sildrer eller blader fra trærne som vaier i vinden. Klisjeer, men det er jaggu en grunn til at det har blitt en kjisjé.

Kos på søndagstur

Jeg er skikkelig glad for at jeg ble dratt ut i skogen av foreldrene mine. Selv om jeg hadde mest lyst til å lage hjerter i skoledagboka hvor jeg satt inn navnet til alle de uoppnåelige guttene i klassen jeg var forelska i. Jeg var Anna med tresko og Harry Potterbriller. Som gikk i pappas bukser. Ukyssa til langt ut på videregående. Men hjerter i skoledagboka, det skulle ingen ta ifra meg.

Søndagene var det tur. Sammen med hele familien. De første 20 minuttene var drepen. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle overleve en hel formiddag på heia. Leita etter unnskyldninger for å dra hjem. Hadde jo vært ok å tråkke over. Men litt etter litt forsvant den store motforestillingen om å være ute. Og jeg koste meg. Der bakerst på stien hvor jeg småsang for meg selv.

Dårlig vær er intet hinder, sjekk videoen:

Jeg skulle alltid passe på krokanrullen. Vi hadde alltid med oss en krokanrull på deling. Pappa hadde orienteringskartet og kompasset, og jeg fikk krokanrullen. Det var et mareritt. Det å spare på godsakene har aldri vært min sterkeste tide. Så den rullen var tom før vi nesten var i gang. Jeg koste meg med tomt godtepapir i lomma, med den deilige følelsen av kald frisk luft, blandet med en varm og god kropp i bevegelse. Stien var en trialbane og jeg var en kul moped. Lyngen var en deilig seng, og trærne skulle man klatre fortest mulig opp i. Jeg spant rundt, både høyt og lavt.

Foto: Privat.
Foto: Privat.

To verdener

Så ble jeg eldre. Turer gikk jeg på fremdeles. Joggeturer i heia også. Men da jeg skulle trene andre ting, så gikk jeg inn på et treningssenter. Det var lettest sånn. Fordelte dem opp i to verdener; turer og treningssenter. Og jeg ble tobarnsmor. Så den fantastiske tidsklemma nådde meg også. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg på et tidspunkt eller to trålte nettet etter inspirerende mammaer i stramme tights og med ditto rumper, som trente med barna på skuldrene, eller hoppet rundt med moppen mens de tok utfall med barna festa fast i et økologisk bæresjal. Gjerne med friske roser på bordet. For jeg fant ikke tid til å trene alene. Det ble ofte med den ene gangen per øvelse.

Enten fikk jeg gulp på meg, eller så syntes barna at det ikke var særlig gøy å bli løfta opp og ned i en gjentakende stakkato bevegelse mens jeg ble mer og mer lilla i hodet. Det var ikke akkurat et superhappy og beroligende mammafjes de møtte under treningen. All ære til de som får dette til å funke. Men jeg er ikke en av dem.

Aktivitet, ikke trening med barna

Hvorfor har jeg lurt på mange ganger. Jeg har nok kommet frem til at den tiden jeg har sammen med de små, så vil jeg gjøre andre ting enn å ta situps med barn oppå beina. Jeg vil lage middag sammen. Jeg vil ut og kaste pinner i bekken. Og plutselig gjorde jeg noe som likna på ei planke sånn uten å tenke over det. Nå skal det sies at jeg har dårlig utholdenhet i å sitte på gulvet og leke med biler i en evighet. Jeg er heller ingen aktivitetsleder som finner på de morsomste triksene. Men jeg prøver å gjøre ting sammen. Og aller helst ute.

Så kan jeg trene når jeg ikke er sammen med dem. For eksempel når de har lagt seg. Jeg kan fort finne på å ta babycallen i treningsbuksa, og sette meg på utsida under epletrærne og trene litt. For eksempel sirkeltrening. Eller en joggetur rundt huset. Fort og effektivt. Jeg har som regel aldri lyst til å gå ut. Jeg må bare kaste på meg treningstøyet, og ikke tenke. Bare ta skritt for skritt. Så hvorfor gjør jeg det da? For jeg vet, at hvis jeg bare kommer i gang, så blir alt bli mye bedre. Faktisk ganske deilig. Akkurat som da jeg var liten. Da gleda jeg meg til å komme inn igjen for å tegne enda flere hjerter, nå gleda jeg meg til å sette meg nydusja i sofaen, med roser i kinnene og se på Greys Anatomy. Den gode lufta gjør meg alltid litt gladere. Så selv om jeg i starten alltid syns det er drepen, så vet jeg at det kom til å gjøre meg godt, bare jeg kommer i gang.

Trening er ikke alltid gøy og motiverende Det syns i hvert fall ikke jeg. Og trening ute er ofte enda vanskeligere å motivere seg for. Kaldt, vått, varmt, glatt og mørkt. På et treningssenter så er det ikke så mye annet å gjøre enn å trene. Hvis du ser bort ifra alle selfiene man tar i speilet da. Men ute i naturen er det tusen andre ting man kan gjøre. Som å snu og gå inn. Men det er så deilig etter hvert! Og etterpå!

Bevegelse = best

Så jeg bestemte meg. Jeg skal trene mer ute. Tur i skauen kan være tur i skauen sammen med styrketrening. Hangups i et tre. Gående utfall. Løfte litt tunge ting. Bakkeintervaller. Når jeg får lyst til det. Eller bare gå. Leke Thomastoget med yngstemann i bæremeis. Jeg må bare innse at jeg synes at ”normal” trening med barn hengende rundt på kroppen er lite motiverende. Jeg ser at jeg har brukt mye tid på å stresse. Stresse med å rekke å få tid til armhevninger, knebøy og andre ting. Fordi det er sånn jeg har målt om jeg har trent nok. Istedenfor å omskrive ordet litt. Tenke bevegelse istedenfor trening. Holde meg i bevegelse. Gjøre mye forskjellig. Lage meg ei hinderløype sammen med barna, og ha konkurranse om hvor fort vi kommer oss igjennom. Leke i gresset, og plutselig har jeg gjort noe som likner på ei planke med barn på slep. Brenner vi et bål etterpå, så kan jeg finne på å bli så glad at jeg tar frem munnharpa.

Foto: Mariann Vik.
Foto: Mariann Vik.

Da vi var små, trengte vi ikke et opplegg rundt det. Vi løp rundt og klatra i trær uten mål og mening. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg gjør det nå. Kanskje heldigvis, jeg hadde blitt skeptisk om jeg hadde sett en 33-åring løpe vilkårlig rundt alene på heia og synge sanger fra Backstreet Boys. Jeg har blitt eldre, og føler for å sette ting i system. Men det er like deilig. Vi må bare gjøre det. Bare gjør det. Selv om det brenner litt i starten både i viljen og i kroppen. Og er du som meg, så blir du kanskje avhengig av det. Hvorfor skriver jeg dette? Kanskje fordi jeg skulle ønske vi alle kunne stresse litt mindre. Ikke tenke på alle armhevingene vi ikke rakk. Kose oss ute. Både med og uten krokanrull. Hjertene kan du tegne når du kommer hjem ?.

Anna Aase Ugland (33) jobber som personlig trener på Solsiden PT-senter i Kristiansand. Hun har de ti siste årene jobbet med instruksjon og undervisning i grunnskole og kulturskole. Anna brenner for å gjøre trening til allemannseie, og å gjøre trening mindre jålete.