Venndølen Torstein Bjerland (38) på toppen av pallen etter å ha vært best sammenlagt i Oslotrippelen (maraton, halvmaraton og 10 km) tidligere i høst. Alle foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Til topps i Oslotrippelen

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle fullføre, men endte opp med førsteplassen. Kanskje på tide å melde seg inn i en klubb?

Jeg begynte å løpe for å komme i form før jeg skulle i militæret i 1998. Før det så hadde jeg egentlig ikke løpt så veldig mye. Jeg slet veldig med astma som liten. Det var så ille at jeg gikk på flere medisiner for i det hele tatt å klare å få nok oksygen når jeg var aktiv. Da jeg ble eldre, vokste jeg fra meg astmaen. Jeg begynte å røyke da jeg var 16. I militæret gikk jeg over til snus og har snust siden. En dårlig uvane, spesielt i sammenheng med trening.

Min første maratonløp jeg i 1999. Den gikk fra Marathon til Athen i Hellas. Husker at det var helt grusomt. Jeg løp på forsvaret sine joggesko og brukte 3:42:00 og kom meg ikke opp av sengen neste dag. Fire av neglene var så blå at de mistet jeg dagen etterpå og brystvortene var utrolig såre. Det verste var at jeg hadde så vondt i hele kroppen at det føltes som jeg var blitt kastet ut fra 5. etasje og blitt kjørt over av en bil etterpå.

Jeg var på safari i Kenya i sommer og fikk muligheten til å løpe frem og tilbake på savannen på en strekning på 1,5 km. Løp da mellom struts, gnu og antiloper. Utrolig opplevelse. Kenyaneren løp barbeint sammen med meg underveis.

Men det var ikke så ille at jeg ikke prøvde meg igjen – to år senere. Jeg er nok ikke den ivrigste til å delta på løp, men det blir noen faste løp jeg er med på gjennom året: Nordmarka skogsmaraton, Bislett 50 km og Oslo maraton. Ellers tar jeg det litt som det kommer. Det er veldig gøy å teste formen på løp og ta seg helt ut.

Jeg har ofte tenkt at de som løper 100 km i ett enten må være hinsides godt trent eller litt sprø. Jeg har aldri løpt lengre enn 50 km og har følt at det har vært langt, selv om jeg ikke har vært helt utslitt når jeg kommer i mål.

I år hadde jeg meldt meg på Oslo maraton som jeg gjør hvert år, men så var det en på jobben som skulle løpe alle distansene. Det fristet meg litt, men tenkte med meg selv at det blir for langt og kjedelig.

Knall og fall i Nordmarkstraveren i 2013.

Etter å ha tenkt meg om, slo det meg: Hvorfor ikke? Det er jo bare å bryte hvis jeg ikke klarer å gjennomføre alle distansene. Jeg visste imidlertid ikke helt hva jeg gikk til da jeg fikk deltakerplass i Oslotrippelen. Jeg hadde aldri løpt så langt før og aldri løpt så langt for så å ha et lengre opphold og så løpe igjen. Jeg var egentlig veldig skeptisk, men positiv til ny utfordring.

Alt startet bra den dagen. Med bra vær og formen føltes fin. Uti første del av løpet (maraton) føltes kroppen fin og jeg ville gjerne løpe fortere, men visste at jeg burde holde litt igjen, jeg skulle tross alt løpe samlet nesten én maraton til etter den første.

Fra treningstur i San Francisco.

Jeg kom meg i mål på tiden 2:45:05. Nesten ny pers. Hadde jeg gitt alt skulle jeg kanskje kommet under 2:40:00. Utfordringen kom da jeg skulle vente i over en time til neste distanse. Halv maraton. Jeg var litt stiv og hadde spist litt mye i pausen, men det gikk over ut i løpet.

Alt fløt veldig bra etter hvert og det var en ren fornøyelse å løpe.

Jeg forsto etter hvert at dette kunne gå veien min og fikk dermed ekstra energi. Det endte med at jeg til min overraskelse vant trippelen. Da jeg meldte meg på, hadde jeg ikke trodd at jeg skulle klare å komme i mål engang. Jeg har egentlig aldri vært så veldig løpegal, hvis jeg kan kalle det det. Jeg løper for å holde meg i form og trener egentlig veldig variert.

En kraftig blemme etter 50 km på Bislett.

Men jeg liker nok best å løpe fordi det er så intensivt og jeg slipper å bruke så mye tid på trening. Ved å løpe en time får jeg veldig bra treningsutbytte i form av bedre helse, livsglede og jeg kan spise det jeg har lyst på etterpå. Jeg er veldig glad i god mat.

Jeg er fremdeles ikke medlem av noen klubb fordi jeg løper kun når jeg har lyst og når det passer meg. Nå vurderer jeg å bli medlem, slik at jeg kan få satt løpingen mer i system.