Venndølen Frank Dale (41 år, til venstre) fra sin kamp i Oslo 8. april mot den tidligere svenske mesteren Johan Thorbjörnson. Foto: Privat.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Veien tilbake til bokseringen

Etter 14 års fravær snørte jeg igjen på meg hanskene og kjente på den etterlengtede sitringen før en boksekamp.

Litt sånn uten egentlig å ha tenkt over det hadde jeg plutselig «akseptert» å gå boksestevne i Oslo. I og for seg ikke så ekstraordinært, men når alderen sniker seg opp mot 42 år og sist gang jeg dukket under tauene for å entre ringen var for 14 år siden, ja da kjente jeg umiddelbart at jeg lever igjen. Boksing/kampsport har alltid vært en lidenskap som merkelig nok bare er blitt større etter årene som har gått.

Karrieren startet som 16-åring, den gang var det ikke lidenskapen som førte meg til lokalene i AIK Lund i Odderneshallen, men mer en frustrert og sjenert «gutt» som ikke klarte uttrykke seg med ord, så ting er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere, pleier jeg si.

Boksing er som alle vet en 100 prosent individuell sport, så om du ikke har dagen, er det ingen der for å hjelpe deg som i lagidrett. Det gjør at mental trening er en like stor og viktig del av hverdagen, noe som gir god disiplin og holdning til hva du bruker store deler av fritiden din på og som også gir deg fordeler i livet generelt. Som en usikker 16-åring var det ikke helt lett å dra på seg et par svette boksehansker og tro at ting kom av seg selv. Tvert imot, her fikk man fort kjenne på vreden av ikke å ha kondisjon – i en god kombinasjon med ikke å inneha ferdigheter.

Valgte bort fotballen

Etter to år i AIK Lund måtte jeg ta et valg, for ved siden av boksingen var den største lidenskapen fotballspill i Vindbjart. Jeg kan ikke skryte på meg ferdigheter her heller, men jeg var en «stayer». Som jeg sier på treningene jeg holder i dag: «Hard work always beat talent».

Det var min tidligere trener i AIK Lund Nils Kapstad som ba meg velge mellom de to idrettene. Det var vanskelig, jeg ville jo drive med det jeg likte best – fotball – men kjente også på hvor godt det var for selvtilliten og det mentale å drive med boksing. Noe som er verdt å nevne er at boksing gjorde meg til en mye bedre fotballspiller pga balanse, koordinasjon, styrke og mentale egenskaper.

Valget falt på boksing, Var det et riktig valg? Jo, det var kanskje det, men det spørsmålet kom alltid før hver eneste gang jeg skulle entre ringen for å bokse kamp. Da har du 1000 tanker i hodet; jeg er ikke god nok, tenk om jeg blir slått ut foran alle jeg kjenner, hvorfor begynte jeg med boksing, dette er jo ikke noe gøy, motstanderen ser jo mye bedre ute enn meg osv. Du finner alle grunner for ikke å ha lyst til å bokse kamp akkurat i de minuttene før du hører gongongen gå….etter det så kjenner du «godfølelsen» av at dette er gøy.

Her er jeg til høyre i en kamp for AIK Lund i Odderneshallen tilbake i 2000. Arkivfoto: Fædrelandsvennen.

La opp etter 30 kamper

Jeg la hanskene på hylla i 2003, etter ca. 30 kamper i inn- og utland. Vi hadde fire felles treninger og to egentreninger den gangen, og selv om treningsmengden var stor, var jeg aldri kjent for å være den som vant kamper pga god kondisjon. Mitt «våpen» var en blanding av høyrekryss eller «overhand right» om du vil, og av de kampene jeg vant (ca. halvparten) ble disse vunnet på knockout. Det beste sportslige minnet jeg hadde fra tiden i AIK-Lund var da jeg reiste til Stord for å gå kamp mot en som nylig var tatt ut på landslaget. Jeg husker han entret ringen til stor applaus fra hjemmepublikum, og til «We are the champions» over høyttalerne.

Dessverre for ham ble det kortvarig lykke. Jeg fikk inn en klokkeren høyrekryss, som stoppet kampen etter ett minutt i første runde. Vendingen «du kan høre en knappenål falle» passet godt den dagen. Utover det har jeg gode minner fra kamper i Tyskland, England og Danmark.

Tiden etter 2003 ble brukt på å stifte familie, som nå har resultert i kone og tre barn. Å satse på idrett/sport krever mye tid, ting kommer ikke gratis. I 2012 ble jeg spurt av en kamerat om vi ikke skulle begynne å «strekke» litt på armene igjen, dette var i den tiden Ultimate Fighting Champion var på full fart innover i Norge. Jeg hadde sett litt på denne kampsporten på tv, men mest irritert meg over hvilke idioter gidder å holde på med en idrett som handler om å ligge oppå hverandre og slå til en av dem gir seg.

Fikk smaken på MMA

Aldri har jeg tatt så feil, UFC eller Mixed Martial Art (MMA) viste seg å være sportens svar på sjakk. Du kan være så tøff du vil, ha så store muskler du vil osv, det hjelper ingenting om du ikke har taktikken klar og har kondisjon til å utføre den. Så svaret mitt til spørsmålet over ble ja. Jeg tenkte at med bakgrunn i boksing ville jeg ha litt fordel i en sport som MMA, og ikke minst kan jeg jo lære bort til de som ønsker.

Fra trening med Spartacus MMA. Foto: Privat.

Så da stod vi der i industrilokalene til Hunsfos Fabrikker og den nystiftede klubben «Spartacus MMA». Dette skulle vise seg å bli en veldig populær plass for folk i alle aldrer. Vi har i dag jenter og gutter på 12 år som trener sammen med voksne i en alder av opp mot 50 år. I Spartacus MMA er vi kjent for det gode samholdet vi har. Jeg sier til alle som kommer på trening for første gang at egoet ditt må du legge fra deg på utsiden av døra, her er vi alle sammen for å trene, ha det sosialt og gjøre hverandre bedre.

Denne «oppskriften» har ført med seg bare positive ting. Selv om klubben er ganske ny så har vi hatt to utøvere med i MMA-EM, samt at vi har meldt på seks til åtte utøvere til kamper i Trondheim 20. mai (hvorav halvparten er kvinner). I tillegg har vi en påmelding til Fight Night i Danmark 3. juni. (som sendes på Viaplay).

Her er jeg i Singapore, på besøk hos Evolve MMA, som er gymmet til blant annet UFC-stjernen Rafael Dos Anjos. Heat Sims på dette bildet er trener og tidligere seks ganger US American wrestler. Han var i lang tid corner man til Dan Henderson. Foto: Privat.

Ikke optimal oppkjøring

Når du har så mange ivrige og treningsvillige medlemmer som vi har i klubben vår, kjente jeg på kampgløden som sakte begynte å melde seg igjen. Samtidig begynner «aspirantene» å bli så gode at jeg faktisk må trene for å holde følge, men heldigvis er de «gamle fortsatt eldst». I januar fikk jeg muligheten til å delta på boksestevne i Oslo. Kroppen sa vel egentlig nei, men hodet sa ja. Jeg ble påmeldt i 91 kg -klassen (bokset i 81 kg hos AIK Lund) og hadde fått en rogalending som motstander.

Før kampstart mot Johan Thorbjörnson. Foto: Privat.

Han måtte dessverre trekker seg tre uker før stevnet, og jeg stod uten motstander, så fremt jeg ikke ønsket å gå opp en klasse til i +91 kg. Kroppen sa nei, hodet sa ja, så da ble det kamp mot en svenske på 100 kg (jeg veide 92 kg). To uker før stevnet dro jeg på meg en influensa, og slet med en dårlig skulder. Det hjalp heller ingenting at det var min høyre skulder (ref. «mitt våpen»). Å trekke seg var ikke et alternativ, så her var det bare forberede seg mentalt som vanlig. Smerte er jo bare midlertidig uansett, følelsen av å delta på boksestevne igjen etter 14 år var altfor stor til å trekke seg.

Det fine med å bli eldre er at du blir mer klok og fornuftig. Det er ikke bare å «kjøre på» med masse trening og tro at det er nok. Tilstrekkelig hvile er like viktig som å trene mye. Jeg liker å bruke Ryan Giggs som eksempel, han sa at da han var på sitt beste i Man Utd trengte han en-to dagers hvile mellom kamper. Da han var 40 år måtte han ha 11 dager hvile for å bli kampklar. Og det du ikke har lært av bokseferdigheter lærer du ikke når du er 42 år, så min tanke var at rutine ville hjelpe meg stort på vei til kommende kamp i Oslo.

Johan var ikke bare dyktig til å bokse, men rask og bevegelig i tillegg. Foto: Privat.

Merittert motstander

Den tanken skulle vise seg å slå ganske så feil, min svenske motstander var nemlig alt annet enn urutinert. Johan Thorbjörnson var svensk ungdoms-, junior- og seniormester og bare for å krydre det hele litt ekstra hadde han 15 proffkamper på sin CV. 14 av dem hadde endt med seier. Når man først tar en utfordring, er det kanskje like greit at det er av denne typen. Min plan om å bokse på rutine ble lagt til side, jeg tenkte en på 100 kg ikke er så rask, for min venstre jab er ganske solid og rask.

Men jeg fikk nå kjenne på hva proffbokser betyr i fysisk betydning, Johan var ikke bare dyktig til å bokse, men rask og bevegelig i tillegg. Ut fra de rammene som var satt i denne kampen, så kom jeg greit ut av det, selv om jeg tapte på poeng. Opplevelsen var fantastisk og ga selvsagt mersmak, alder er jo bare et tall. Jeg er invitert til Sverige for å bokse en ny kamp, men har ikke helt tatt stilling til det per nå.

Ingen skam å tape på poeng mot den svenske mesteren. Foto: Privat.

Nå skal jeg hjelpe med oppkjøring for de som skal fighte i Trondheim 20. mai og i Danmark 3. juni. Etter det er planen å returnere til Oslo neste år for å delta på samme stevne, såfremt vi ikke får oppfylt vårt ønske om å ha MMA-stevne på Hunsfos før den tid. I så fall må jeg nesten lage en klasse for de over 40 år.

Jeg oppfordrer alle som ikke har prøvd kampsport om å ta turen innom for en kikk eller en hyggelig prat. De som har lyst kan få en omvisning eller prøve litt om de vil, boksing er like mye for de eldre som de unge.