Mandalitten Daniel Larsen (33) vant NM i enkeltapparater og i lag flere ganger, ble nordisk mester i hop og deltok både i EM og i VM før han la opp som eliteturner i 2009. Kommende helg er han en av rundt 3000 deltakere fra 67 nasjoner i VM i hinderløp i Canada. Foto: Privat/Gropen Extreme.
Brukerskapt innhold
Lokalsporten.fvn.no er siden for brukerskapt innhold, der klubber og utøvere selv skriver fra stevner, trening og annet. Vi tar også inn pressemeldinger som omhandler sørlendingers prestasjoner. Formålet er å speile mangfoldet og bredden i lokalidretten, og flere av sakene publiseres også på forsiden til fvn.no. Minst en gang i uka samler vi utvalgte bidrag i papiravisen. Vil du som utøver eller din klubb være med som en av stadig flere bidragsytere, kan du sende en e-post til Rune Stensland.

Fra VM i turn til VM i hinderløp

Etter flere års opphold fra toppidretten har jeg endelig funnet det jeg har lett etter i så mange år.

At det allerede er åtte år siden jeg la turnskoene på hylla, føles merkelig. I etterkant ser jeg at det var en riktig avgjørelse, selv om det var vanskelig der og da. Spesielt fordi jeg da var i min beste form noensinne, og det gikk veldig bra på trening og konkurranser. Samspillet mellom hva jeg krevde av kroppen og hvor mye tid den fikk til restitusjon kom nok i ubalanse, noe som medførte en stressfraktur i leggen og en irritert skulder.

Foto: Privat.

Årene som fulgte etter dette var på ikke så annerledes enn årene som aktiv. Jeg fortsatte å jobbe i miljøet i Stavanger Turnforening. Det å være en del av utviklingen til de unge og lovende turnerne var en fin utfordring og veldig givende. Men jeg var nok litt mett på turnlivet og miljøet. Jeg savnet noe i hverdagen. Dette er helt sikkert en utfordring for mange som har viet livet sitt til en idrett og karriere.

Stortrives i Stockholm

Veien gikk videre til Sverige og Stockholm og naprapatstudier. Planen var å studere i fire år og deretter ta første flyet hjem igjen til Stavanger. Drøye fem år senere har jeg bosatt meg her og stortrives med livet i denne vakre byen.

Etter turnkarrieren har jeg savnet å utfordre og utvikle meg selv på et fysisk (og mentalt) nivå. I et par år prøvde jeg meg på styrketrening, noe som gav resultat på mange måter, men jeg opplevde at jeg fort ble utålmodig og til slutt ble lei av dette. Som så mange andre opplever så kjører man på videre, men kanskje uten det store engasjementet!?

Foto: Luca Mara.

I håp om å finne ny motivasjon for treningen på treningssenteret meldte jeg og noen venner oss på Toughest i Stockholm 2016. Som den gamle turneren jeg er (i sjelen i hvert fall), føltes det naturligvis spennende med alle disse hinderne man så bilder av. Løping derimot, det holder jo ikke turnere på med. Eller? I hvert fall ikke jeg.

Hatet løping

Løping for meg har stort sett bestått av følelsene ubehag, kvalme og panikken av og ikke å kunne puste. Jeg tenker med en gang på 3000 meter-testene vi har hatt på skolen opp igjennom årene. Hvem synes vel det er gøy? Jeg har også et bilde av ansiktet til min onkel, på vei mot mål på en halvmaraton, det ser jo ikke behagelig ut. Typisk for en treningsleir som turner var at trenerne sendte oss ut på ei løperunde før frokost, det er kanskje ikke så rart man har forsøkt å finne andre ting å leke med under årene. Derimot er det motiverende og fascinerende hvordan vi motiveres på ulike nivåer, i ulike idretter.

Toughest i Stockholm besto av åtte kilometer løping og 40 ulike hinder, 18 grader og sol, beste selskapet og strålende stemning. Når jeg møtte på et hinder med jevne mellomrom, glemte jeg helt at jeg løp på tid, så dette var midt i blinken for min del. Det var ingen tvil om at dette ville jeg gjøre igjen, og da var det bare å melde seg på neste løp som gikk i Holmenkollen tre måneder senere.

Elsker løping!

Nå da jeg hadde fått blod på tann, innså jeg at det kanskje skulle være en fordel å løpe litt. Så da var det bare å ta på seg løpeskoene og begynne forsiktig. Gjennom sommeren og ferien som fulgte ble det en-tre økter i uka med løping. Mest av alt hadde jeg fokus på at det hele skulle være ganske behagelig. Jeg opplevde etter hvert at løpingen var behagelig, jeg følte meg bra under og etter ei løperunde. Løpingen var plutselig assosiert med glede. Til og med når jeg kjørte ei tøffere økt, hadde jeg en positiv følelse.

Toughest i Oslo ble nok en fantastisk opplevelse der solen skinte, det var 16-17 grader varmt og sammen med motivator og bestekompis ble det en heidundrende dag. Jeg opplevde for første gang siden turnkarrieren utfordringer som tiltalte og motiverte meg. Jeg hadde nå funnet det jeg hadde lett etter i så mange år.

Foto: Elinor Kilander.

Fra Toughest i Stockholm og til der jeg sitter i dag har det vært en mengde tilfeldigheter. Løpingen har blitt min hovedaktivitet fire dager i uka, utover det klatrer jeg en-to dager i uka. I februar i år ble jeg også tatt ut til å være en del av en løpergruppe som kalles ASICS FrontRunner. Dette er en løpergruppe som nå finnes over store deler av Europa, den består av utøvere på alle nivåer og i ulike grener; løping, triatlon, swim-run, OCR/hinderløp og annet.

Konkurranseglad

For å nevne litt kort om sesongen så langt har jeg kjørt ca. 20 konkurranser, blant annet et løp som bestod av 160 hindre fordelt på 35 km løping. Dette medførte at jeg kvalifiserte meg til europamesterskapet som gikk utenfor Amsterdam i slutten på juni. Jeg har selvfølgelig deltatt på hjemmebane og Toughest i Oslo igjen.

Under sommerferien i år dro min samboer og jeg til København for å delta i Nordic Race. Etter å ha bokstavelig talt rullet i mål som nummer sju kvalifiserte jeg meg til verdensmesterskapet som går 13.-15. oktober i Canada, nærmere bestemt Blue Mountains, ca to timer nord for Toronto.

Foto: Rebel House Media.

Fra å ha jobbet med grunnlaget i et år, med fokus på at kroppen skal tåle å løpe en viss mengde og tid, begynte jeg i sommer forsiktig å introdusere raskere og kortere intervaller, og med tanke på alle bakkene i Blue Mountain var det på tide å få inn litt bakkeintervaller også. Med lysten og motivasjonen som kompass har det vært viktig å finne en passelig balanse i det hele. Det er vanskelig å bli verdensmester på alt samtidig. Etter å ha fulgt en tilpasset plan i 10-12 uker har jeg absolutt sett resultatene. Det går fortere i dag, selv på tyngre dager kan bena løpe fortere enn tidligere.

Spent på VM

Utfordringene under VM kommer til å være mange, både bakkene og hindrene, men også det å kjøre flere konkurranser på rad. Mesterskapet, som har 3000 deltakere fra 67 nasjoner, starter med en sprint på fredagen, tre kilometer og et ukjent antall hinder. Lørdag er det 13 km og et ukjent antall hinder. Søndag kjører jeg lag med to andre kompiser, sju kilometer og et ukjent antall hinder. Dessuten finnes det et løp arrangert for veldedig formål etter lagkonkurransen som består av sju kilometer og et ukjent antall hinder. Dette løpet skal jeg kjøre med min kjære samboer. Det i seg blir også en fantastisk del på denne reisen, ingenting er bedre enn å dele det hele med den fremste støttespilleren jeg har i livet mitt.

Foto: Rebel House Media.

Målet jeg har under VM er ikke å komme hjem med gullmedaljer, til det finnes det altfor mange som er så mye bedre enn meg, men det er heller ikke derfor jeg driver med dette. Jeg elsker å konkurrere, jeg elsker å sette nye mål og ta nye steg på veien framover. Det er ikke alltid jeg husker å se slik på det hele, men det er allikevel det som kommer til å holde lengst og medføre at jeg fortsetter å løpe i framtiden. For dette er et konsept eller konkurranseform som jeg kan anbefale alle å prøve.